Publisert 27.2.2026
Arrangert foto sfm.no.
(Innfelt faksimile fra Morgenbladet Nr.6/6 12.2.2026)
Stargate Norway. Digital infrastruktur. Språkmodeller. Besparelser og andre motiver. Bak betalingsmuren. Arbeide eller latskap? Menneskelig erfaring som ressurs. Digitaliserings- og andre paradokser. «Jeg håper denne eposten finner deg godt». Trusselen mot tenkeevnen.
Å skrive fram en serie om medier og mangfoldet som følger med medieutviklingen uten å samtidig bruke internettet med tilhørende herligheter, men kun kritisere, ville være å dyrke ren nostalgi. Det skal vi unngå. Med enkelte unntak. I forrige serie høst 2025 om lov og rett viet vi en enkelt artikkel til «Bruk og misbruk av KI» <referanse 1>. I denne serien vil vi forsøke å integrere flere sider av kunstig intelligens (heretter KI) over flere artikler. Aller først eksempler på at advarsler mot bruken allerede er representert. Det mangler ikke på slike. Også i medier som kan tenkes å være storforbrukere av nettopp KI, eller generativ kunstig intelligens som er et mer korrekt uttrykk.
Denne delen vil nok inneholde flere eksempler på negative sider, slik disse oppleves og erfares også på andre sektorer i samfunnet. Ikke nødvendigvis av mediene selv som kan spille på to hester: dels beskrive ulemper, men samtidig nyttiggjøre seg av verktøyet til egne formål. En type kritikk er solid dekket av den radikale avisa Klassekampen, en avis vi leser minst like kritisk som vi betrakter fenomenet KI. Avisa beskriver på sitt vis hvordan de store tekgigantene, støttet og finansiert av «storkapitalismen» og «superkjeltringer» som Donald Trump, Elon Musk med flere, designer våre liv, koloniserer våre sinn, og skaper et helt nytt og udemokratisk regime for verdensherredømme.
Konspirasjonsteorier kan være så mangt. Men noe er det dog i visse fremstillinger. Særlig når det avdekkes at uforbeholden satsing på KI går på bekostning av lokalt og nasjonalt demokrati og dermed unndrar seg vesentlig samfunnsdebatt. Vi skal til Narvik kommune og bygging av datasenter. Klassekampen har flere oppslag i november 2025 <referanse 2>. For lesere som kanskje ikke har grunnleggende oversikt over hvordan KI bygges opp, for eierskaps- og andre strukturer, har avisa faktabokser. En fin service til leseren de fleste avisene etterhvert har tatt i bruk, en fin trend for i det minste ha sagt noe positivt om norske medier, Men også disse må sjekkes for.
Aker Nscale og Open AI bygger i Narvik kommune et datasenter for kunstig intelligens. Fabrikken består av teknologi som anses nødvendig for å trene, utvikle og levere KI-tjenester. Datasenteret skal visstnok bli Europas største og være i drift allerede i 2026. Målt i regnekraft. Fabrikken ble lansert som Statgate Norway, et samarbeidsprosjekt mellom store tekselskaper og den amerikanske stat. Aker Nscale, et nydannet selskap, drifter og har allerede planer om å ta i bruk i alt ti tomter i Nord-norge som kan brukes til KI-fabrikker, bl.a Korgen og Fauske.
Vis meg den lokale ordfører med sine kommunestyrerepresentanter som ikke lar seg dupere av slike utsikter til mange arbeidsplasser og tilført kompetanse i nærområdet. Selv i den globale landsbyen med rask flyt av det meste. Beslutningsprosessene tilrettelegges så kjapt og uoversiktlig at lokale og nasjonale motforestillinger nøytraliseres effektivt. Så langt om konspirasjonen. Med Narvik-fabrikken som bakgrunn opplyser vi for oversiktens skyld også om at Aker er kjent som et av landets største industrikonsern. Britiske Aker Nscale er et underbruk som bygger datasentre gjennom levering av av KI infrastruktur. Open AI, eid av Microsoft som står bak Stargate Norway kjenner vi som verdens ledende selskap for KI. Vi tar også med at Nvidia, regnet som et av verdens mest verdifulle selskap, er de som lager brikkene som utgjør fabrikkens regnekraft.
Digital infrastruktur er med andre ord bygd opp av store verdensledende amerikanske selskaper som bruker sine midler til å markedsføre seg raskt og effektivt. Uten nevneverdig myndighetsmotstand kan det se ut som. Digital infrastruktur består av flere lag. Øverst finner vi applikasjonene (appene) og tjenestene vi bruker (eksempelvis Facebook, TikTok, og Googles søkemotor). Under dette sjiktet som domineres av de såkalte Tek-Gigantene finner vi flere lag som tredjepartstjenester appene sender informasjon til: Iphone- og Android- telefoner, skytjenester og datasentre hvor informasjon lagres. Sjøkabler som brukes for å overføre internett hører med til infrastrukturene. Tekgiganter som Meta og Google er inne på alle nivåer, også for bygging av sjøkabelnett.
At disse virksomhetene trenger mer enn teknologer sier seg selv når vi ser på hvordan lobbyister og påvirkere arbeider inn mot myndigheter. I Klassekampens store oppslag 15. november <ref 2> er nevnt et parodisk eksempel på hvordan disse uttrykker seg. Med konkret referanse til en superlobbyist fra Open AI som i epost til vår forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland siteres på denne: «Jeg håper denne e-posten finner deg godt». Lobbyistens språk var opprinnelig engelsk. Vi som har levd en stund og lest litt av hvert etter at den digitale revolusjon ble ugjenkallelig, drar nok på smilebåndet. For hvem har egentlig skrevet dette om ikke Chat GPT.
Poengene står i kø her. Hvis motivet er å være menneskelig og eller personlig vil det raskt vise seg at dette behersker ikke chatboten. De som er mer positive enn jeg til denne dehumaniseringen vil sikkert si at jo da det vil nok bedre seg, språket vil bli mer menneskelig og humant og hva som ellers går for å være bra. Men språk som er basert på maskiner kan sjelden eller aldri bli bra, feil vil generere nye feil og uttrykksmåter som kun besvarer behov for kjappe effektive tjenester blir parodiske. For å balansere noe kan jeg dog nevne at en grei hensikt med å bruke KI verktøy er å få noenlunde brukbare sammendrag og oppsummeringer. Men også disse må sjekkes for.
Til de som ikke er helt inne i terminologien: En språkmodell er en statistisk modell av et språk som brukes innen språkteknologi som gir sannsynlighetsfordeling over sekvenser av ord. Disse brukes til å analysere og generere tekst, som ved talegjenkjenning og oversettelser (hvor vi har nevnt et passe parodisk men ikke helt utypisk eksempel fra Chatbot). Språkmodellene trenes opp på tekster som allerede eksisterer, i vesentlig grad fra internett. KI tekster genererer utfra sannsynlighet. Allerede her kommer feilkildene for fullt og risikoen for feilpremissgenerering er formidabel når vi tar i betraktning ulike ideologiske filtre tekselskapene redigerer inn i sine programmer. Ren sensur.
En bestilt bakgrunns- og oversiktsartikkel om historiske begivenheter kan f.eks. unndra seg ord som krig, konflikt og vold hvis disse anses uønskede av ideologiske grunner. For medier som jobber journalistisk kan ukritisk bruk av KI medføre ekstraarbeide ved at man må sjekke mer enn tidligere. Dette merarbeidet er man klar over, men forsikringen lyder ikke alltid like overbevisende. Personlig tror jeg ikke de etablerte mediene bryr seg så mye om kildekritikken. Det har de rett og slett dårlig erfaring med fra før. Så hva tilsier at man nå plutselig med innføring av KI verktøy skal begynne å sjekke kilder og (ideologiske) premisser for sine valgte fremstillinger i medial form.
Lærere i skole og høyere utdanning er fortvilte over utviklingen. Det er også forlagene som selger færre lærebøker nå når elever og studenter kan spørre KI og få raske svar på sammendrag av pensum. Bak betalingsmurene hentes også informasjon fra artikler man ellers må abonnere på for å få tilgang til. Det er noe delte meninger om denne undergravingen av avisers økonomiske fundament er prekær. KI selv benekter at de bryter avtaler med rettighetsinnehavere. Mange medier, også de som er digitalt baserte, er kritiske og publiserer advarsler og motforestillinger. Ikke nødvendigvis mot selve konseptet KI. Men gjerne mot måten digitalisering innføres på alle nivåer. På Digi.no fant vi en artikkel som med forbehold kan illustrere noe av vårt poeng. <referanse 3>.
«Digitale løsninger består ikke bare av kode og IT-arkitektur, men også av roller, ansvar, kompetanse, arbeidsprosesser og ledelse. Når teknologi utvikles og implementeres uten at organisasjonen følger med, oppstår det problemer. Her er fraværet av systematisk endringsledelse en underliggende faktor – og ofte et resultat av bevisste prioriteringer.»
Artikkelen er kalt «Digitaliseringsparadokset» og bare tittelen i selg selv appellerer, for hva er vel mer interessant enn ulike krefter som drar i forskjellige retning. For vårt hovedperspektiv: forholdet mellom teknologiske og menneskelige ressurser. Og hvordan bygger vi opp vår beredskap, også for det tilfellets skyld at teknologien tilfører oss goder. Litt balansert får vi være i vår skepsis.
Fra et paradoks til et annet. Vi antydet i forrige artikkel del 1 at vi skulle forklare uttrykket «breddeparadokset». Et tenkt motsetningsforhold det meg bekjent strengt tatt ikke finnes noe forskningsmessig dekning for eksistensen av, men dog kan være verdt å ha med seg i bevisstheten. Vi stilte Gemini noen spørsmål om bl.a. pressestøtte og formulerte noe om «hvorfor medietilsynet anklages for forskjellsbehandling». Til svar fikk vi flere synspunkter hvorav «breddeparadokset» fanget mest interesse. Dette går ut på at for å få støtte må man være såkalt bred, noe som tvinger mediene til å bli like, noe som i sin tur fører til det motsatte av og virker mot mangfold.
Tendensen straffer i praksis de som spesialiserer seg på områder som er underdekket av de store med bredt nedslagsfelt og som (med våre ord) satser på populære områder som kjendiseri og sport. Nisjemedier får stort sett avslag, fordi de regnes for smale. Selv om de bidrar til det totale mangfold. For vår serie er dette en tråd vi skal spinne videre på. Den neste del 3 skulle etter planen omhandle eierstrukturer og økonomi («Følg penga») men denne delen kommer senere. Vi kjører en del om Allmennkringkastingen først, hvor vi også ser på finansiering og breddekravet.
Med innføringen av KI på mange nok nivåer og samfunnsområder: Har vi å gjøre med en demoraliserende oppfordring til latskap og lettvintheter, eller glede over lærerikt og kreativt merarbeid ved å dyrke kildekritikken. Media selv er delte. I skole og utdanning merker de forfallet når studenter og elever tar minste motstands vei og bruker KI ved prøver og elevbesvarelser. Juks avdekket i stort omfang. Man har allerede skjønt at KI er problemet og at latskapen ser ut til å være viktigste drivkraft heller enn læring som jo krever noe mer tankearbeid. For ikke å si tenkeevne. Lærekreftene er i ferd med å bli demotiverte. Det er også avdekket at en påstått effekt i form av tidsbesparelser ikke er dokumenterbar for flere områder i arbeidslivet. Medisinere er bekymret for at KI ikke oppdager krefttilfeller. Advarslene er mange, og alarmklokkene ringer som bare det.
Kortversjonen av denne erkjennelsen er at det vi eventuelt sparer av tid, taper vi på læringseffekt. En oppvoksende generasjon på KI-sporet kan bli dummere enn vi våger å tenke, den åndelig-moralske latskapen kan ta fullstendig overhånd. Dette skrekkscenariet må imidlertid ikke ta fullstendig overhånd. Med tidsbesparelser får vi mer tid til å lage konspirasjonsteorier og irritere oss over dårlig norsk, ironi til side. Litt moro skal vi ha: «Jeg håper denne artikkelen finner deg godt»
Ole Texmo
Referanser:
<referanse 1> «Retten kan ikke se» https://sfm.no/bruk-og-misbruk-av-ki-kunstig-intelligens/
<referanse 2> Avisa Klassekampen Hovedoppslag i papirutgaven lørdag 15.11.2025 side 16-24: Tek-herrenes norske eventyr. (NB: Digital versjon bak betalingsmuren)
<referanse 3> https://www.digi.no/artikler/debatt-digitaliseringsparadokset/568138
