Publisert 6.7.2018
Av Jan Hansen, frilansjournalist MNJ
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Følgende tekst sto å lese innledningsvis i et oppslag på www.juristkontakt.no den 27-1-2016, altså for litt over to år siden.
Vi siterer: ”Straffen for den som ødelegger andres liv gjennom alvorlig forfølgelse, trusler og trakassering blir nå kraftig skjerpet. Regjeringen har foreslått en endring i straffeloven som vil gi økt strafferettslig vern til ofrene for såkalt «stalking». Fire års fengsel vil den som begår de alvorligste lovbruddene risikere, og i lovverket tydeliggjøres det at bestemmelsen rammer personforfølgelse”. Sitat slutt.
Det er tidligere justisminister fra Fremskrittspartiet, Anders Anundsen, som her har uttalt seg. Anders Anundsen og mange med ham i det politiske Norge, er nå meget godt kjent med den hensynsløse forfølgelsen som den statlige etaten barnevernet bedriver overfor både voksne og barn. Men så er spørsmålet om slik ”forfølgelse” kan defineres som ”stalking”, for hittil, og siden den nye loven om barnevernet trådte i kraft i 1953, (som avløste Vergerådsloven), så har ingen reist påtale mot elementer i denne etaten for ”stalking”. Ikke en gang etter at straffeloven for slik virksomhet ble skjerpet.
Man kan i en forbindelse som denne derfor lure på om straff for ”stalking”, kun kan gis til foreldre, slike som på sosiale medier åpent forteller om hva de er blitt utsatt for fra hensynsløse ansatte og rene forfølgere i barnevernet. Norge vil svært gjerne bli sett på internasjonalt som en rettsstat, en stat med suveren ”rettssikkerhet” for enhver borger og innbygger. Da må landets retts- og justisvesen også vise i praksis at man ikke tolererer noen former for forfølgelse. Flere foreldre som er blitt forfulgt av barnevernet, har måttet rømme fra sitt hjemland til både Danmark og Polen, og grunnet grove brudd på menneskerettigheter. Er dette noe Norge er stolt over?
Mennesker som har gått i bresjen for å hjelpe dem som blir forfulgte og trakasserte av barnevernet, har blitt og blir fortsatt forfulgt og trakassert av både systemtro medier og andre offentlige instanser. Lovmessig, dvs. om man da skal tolke det Anders Anundsen har kommet med i sitt oppslag på www.juristkontakt.no, så tilsier det at loven er lik for alle. Men fortsatt er den ikke det. I alle fall ikke når det gjelder forbrytelser begått av det offentlige mot enkeltmennesker i Norge. Det som skjedde i Europarådet for kort tid tilbake, får man med tiden håpe blir en pekepinn på hva ”rettsstaten” Norge ikke må foreta seg. Det gjelder særlig det såkalte barnevernet. Men om de noen gang lærer gjenstår å se.
Les hele saken her: http://www.juristkontakt.no/i/2016/1/juko-2016-01b-387
