Publisert 30.9.2018. Oppdatert kl. 20:50
Av Jan Hansen, frilansjournalist MNJ
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Innledningsvis spør jeg om harselering, krenkelse og provokasjon er viktig og nødvendig? Jeg spør i så tilfelle om hvorfor? Årsaken til mine spørsmål har utgangspunkt i hhv. norsk grunnlovs § 100, samt pressens egen ”vær varsom-plakat”. I sistnevnte punkt 3.9, står følgende å lese:
”Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre”.
Ser vi så på norsk grunnlov § 100, så sier den bl.a. følgende:
”Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser”.
De og/eller oss?
Da den indisk fødte forfatteren Salman Rushdie ga ut boken ”Sataniske vers”, brøt det ut en rekke demonstrasjoner i store deler av den muslimske verden, men også i ikke-muslimske land som støttet opp om både boken og forfatteren, blant annet Norge. Hos oss ble det særlig vist til ytringsfriheten, og som korrekt nok står nedfelt i vår grunnlov. Men vi vet og at det i etterkant ble utstedt en islamsk ”fatwa” mot Salman Rushdie og flere av hans støttespillere.
Beskyttelsen av Salman Rushdie koster fortsatt. Årsaken er den fortsatte faren for at han kan bli tatt av dage. Rushdie ble i den muslimske verden anklaget for å ha krenket alle muslimer verden over, deres profet Mohammed og Koranen med sin bok. Vi erindrer i samme forbindelse tidligere forlagssjef William Nygård som ble utsatt for et rent drapsforsøk den 11.10.1993. Årsaken var at Salman Rushdies bok ble gitt ut i Norge på Aschehoug Forlag AS der han da var sjef.
Karikaturstriden i Skandinavia
Ser vi på flere relevante forhold, så ble Norge også en del av en skandinavisk karikaturstrid i løpet av årene 2005-2006. Den kom etter at den danske avisen ”Jyllandsposten”, hadde publisert flere, etter muslimenes mening, svært krenkende tegninger av profeten Mohammed. Muslimer i Norge og i flere andre land verden over, oppfattet publiseringen som sterkt provoserende. Flere norske medier fulgte opp og trykte tegninger av den muslimske profeten, og vreden og sinne blant muslimer lot ikke vente på seg. Bl.a. ble vårt flagg brent i utlandet og norske ambassader ble angrepet med bl.a. brannbomber.
Ser vi saken fra den motsatte siden, så har kristne, (som mange muslimer mer enn gjerne kaller ”de vantro”), blitt karikert og grovt krenket i flere muslimske land og deres medier. Det er særlig blitt grovt harselert med jøder (israelere), men også med andre nasjoner og mennesker med en annen religion og tro. Skal slike derfor av nevnte årsaker, gå til fysiske angrep på muslimske lands ambassader og muslimer generelt verden over, eller i stedet, og på et diplomatisk vis, tydelig markere at slike handlinger ikke godtas eller aksepteres av noen? Man løser ikke slike konflikter med vold og terror, for da eskalerer konflikten.
På flere sider av gjerdet finner vi ulike mennesker, og særlig enkelte som har en nærmest sykelig trang til stadig å krenke, provosere og harselere med andre, samtidig som de selv mener at de står mye høyere enn alle andre mennesker i verden. Dette er en svakhet i flere ”akademiske” kretser. Kristne blir fortsatt grovt krenket og forfulgt av muslimer verden over. Kristne i flere muslimske land, er blitt myrdet av islamister. Bak slike ugjerninger står ekstreme krefter som fortsatt hevder å være de riktig ”rettroende” muslimene. I slike sine øyne har ingen kristen livets rett.
Må bli en slutt på religiøst hat
Det framstår og som et stort paradoks når enkelte mener at krenking og harselering av religiøse, er helt ok., gjerne i form av provoserende og sterkt krenkende karikaturer og tekster, fordi det har å gjøre med deres personlige rett til å ytre seg. Samtidig ber de andre om å la være å provosere, hetse og krenke andre religiøse og ofte egen person. Selv om Norge ikke lenger har et lovmessig forbud mot blasfemi, en lov muslimer i Norge ønsker gjeninnført, så bør enhver ta hensyn og ikke provosere eller krenke noen for deres religiøse tilknytning. Det gjelder selvsagt også alle religiøse – uavhengig av tro og tilhørighet.
La det og være fullstendig klart at samtlige norske statsborgere, etniske eller ikke, alle innbyggere og besøkende i vårt land, har å rette seg etter de lover og regler som gjelder innenfor den norske riksgrensen. Det enorme hatet som har fått vokse fram i flere religiøse miljøer, må det nå bli en slutt på. Media og de hovedansvarlige med makt må gå i bresjen. Man skulle tro at i alle fall godt voksne mennesker, omsider hadde lært av grusomhetene som fant sted i løpet av årene 1940-1945. Det ble den gang sagt ”aldri mer 1940”? Men hvor lenge varte den freden? Fortsatt kriges det verden over, særlig i muslimske land. Hvorfor? Det er spørsmålet jeg avslutter min artikkel med.
Copyright: www.sfm.no 20(C)18
