Publisert 23.10.2017
Av anonymt fosterbarn
Illus.foto: Colourbox
Hei! Jeg har tenkt på noe og har nå lyst til og fortelle det jeg har tenkt på. Jeg har tenkt på hvorfor dette skjedde med meg. Jeg skjønner ikke hvorfor det skjedde. For jeg kom vekk fra det jeg elsker aller mest. Jeg får ikke noe svar når jeg spør om hvorfor så får jeg ( for de dere ikke hadde det bra ) da tenker jeg duster. For jeg er så lei av det at det er unnskyldningen til og ikke si sannheten.
Jeg har ikke noe selvtillit for det som skjedd har ødelagt alt og jeg usikker på alt og alle for dette er ikke greit. Jeg er usikker fra jeg står opp til jeg går og legger meg hver dag. Jeg ønsker ikke å ha det sånn at jeg ikke tør og gå til bussen. Uten at jeg skal ha ubehag ved og stå der. Jeg kan ikke finne ro i meg. Jeg er redd og usikker hele tiden. Jeg føler at alle rundt meg ikke er der når jeg trenger dem. Jeg føler at jeg er alene hjemme og på skolen.
Det er slitsomt og ha det sånn og det er litt over et år siden det starta skikkelig med smerte i magen, høy puls og slapphet. Jeg har ikke hatt venner siden jeg flytta. Jeg er sliten av det, skolen, fordi at jeg liker ikke å gå på skolen. Hjemme er ikke akkurat det beste syns jeg, fordi at de sitter og røyker fra de står opp til de går og legger seg. De sitter også og slenger dritt om min mamma og pappa.
Jeg stoler ikke på noen. Jeg føler det er veldig dumt at jeg ikke har venner i klassen, fordi at de ikke liker meg. Jeg syns det er dumt at de hjemme her skal vite hva jeg gjør hele tiden. De skal også sjekk telefonen min når jeg har lagt meg. Så jeg kan ikke ha egen kode på telefonen for de skal vite den også.
