Publisert 25.9.2018
Av Wilfred Høsteland
Foto: Wikimedia/KrF (Logo)
Dette såkalte kristne partiet med dets svært så uforutsigbare formann Knut Arild Hareide, ligger på eksistens-vippen. Grunnene er nok flere. Flere steder i landet melder både KrF-topper og andre seg ut av partiet. Noen går over til det andre kristne partiet De Kristne – som utvilsomt er adskillig mer kristent enn KrF! Partiet beskyldes, sikkert berettiget, for å ha gått fra sine grunnprinsipper. Nå har vi sett Hareide ved noen anledninger gå i homseparadene viftende med det såkalte regnbueflagget. Det er mildest talt usmakelig, og han har ikke hatt evnen til å innse hvilken tabbe det var.
Hareide har ikke kunne bestemme seg for hvilken side de skal velge m.h.t. samarbeid. Velgerne får ikke vite det som de har et selvfølgelig krav på. Ingen vil stemme på et parti som ikke har klare retningslinjer verken m.h.t. sitt eget program eller når det gjelder hvem de vil alliere seg med. Hareide har lenge vært til stor skade for partiet, og har – i likhet med hva Trine Skei Grande har vært for Venstre – de har begge vært nedbrytende for sine partier og har sviktet sine velgere og dels sine medlemmer. Verken KrF eller Venstre har egentlig lenger noen eksistens-berettigelse, og slett ingen ting å gjøre i en regjering!
Mange var spent på hvilken side KrF ville velge når det gjaldt fylkessammenslåingen – spesielt i Finnmark. Mange hadde nok både håpet og trodd at det såkalte kristne partiet ville ta sympati med og ha forståelse for Finnmarkingene etter det klare valgresultatet der oppe i nord. 88% av dem som stemte vil ikke slås sammen med Troms fylke. Tallenes tale er klinkende klare. Men ikke for de blå-blå og KrF og Venstre. De tok side med tvangen.
Kristelig Folkeparti er for lengst blitt en parodi som mer og mer har trukket over til de såkalte verdslige holdninger og avgjørelser. Venstre som for en liten generasjon var et utmerket folkeparti i en tid da de hadde navn som Bent Røiseland og Gunnar Garbo å stille med. Både KrF og venstre har mistet sin troverdighet – de har ingen gode navn å stille med lenger – navn som kan vekke tillit fra velgerne. Ingen vil vel egentlig savne disse to partiene hvis de forsvinner, fordi alle og enhver utvilsomt lett vil finne andre partier som ivaretar deres interesser på en bedre måte enn de to nevnte! En kort slutt-klonklusjon er: KrF og Venstre har begge en elendig ledelse som bare skader partiene og skuffer deres velgere!
