Publisert 24.4.2018. Saken er oppdatert 24.4.2018 14:35
Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ)
Illus.foto: Colourbox
Mange begriper seg fortsatt ikke på mennesker som jobber i barnevernet, slike som åpenbart ikke verken vil høre på eller lytte til andre – som vet hva tvangsfjerning av barn fra sine hjem kan innebære og siden medføre av psykiske helseskader. Det er gjort utallige forsøk på å få i gang konstruktive samtaler og debatter med ansatte i barnevernet og mennesker som etaten vitterlig har begått overgrep mot. Så langt har slike talt for totalt døve ører. Barnevernet vil bare ikke at utenforstående skal komme og fortelle dem andre fakta utover de teorier de selv får lære seg på bl.a. Barnevernakademiet, bla. at ”du må ikke komme her og fortelle oss for vi vet mye bedre”. Noen som kjenner igjen fraser som denne?
Etatens arroganse og hovmodighet overfor mennesker med solid realkompetanse på området barn og familie, er det som irriterer de aller fleste mest. La det være fullstendig udiskutabelt at barn som tvangsfjernes fra sine hjem, lagrer den traumatiske opplevelsen i sitt minne. En opplevelse forblir i et barns minne for resten av livet. Barn som tvangsfjernes mister ikke bare kontakten med sine foreldre, eventuelle søsken og øvrig familie, men også med sine venner og medelever som de måtte ha på skolen. Daglig eller jevnlig kontakt med andre sosiale nettverk som et barn kan ha, blir også brutt tvert av – rått og brutalt. Frykten og redselen et barn får ved flytting til et fosterhjem eller en institusjon omgitt av totalt fremmede mennesker, er meget stor og kan vare i ganske lang tid. Kanskje for resten av barnets liv. Barn som fjernes med makt, får sjelden eller aldri heller mulighet til å forberede seg på en slik brå endring på sin daglige tilværelse.
Når en tvangsfjerning av et barn også foregår fra en barnehage eller en skole, så må barnevernet være smertelig klar over at øvrige barn som bevitner slike hendelser vil bli påvirket, og kan oppleve fjerningen som svært skremmende og traumatisk – kanskje for lang tid. De andre barna kan også gå med angst over lengre tid for at de selv en dag, kanskje kan bli fjernet på samme brutale måte. Jo mer fysisk makt barnevernet bruker (ofte ved hjelp av politiet) for å fjerne et barn, jo mer dramatisk og traumatisk opplever både barnet som fjernes og de øvrige barna som måtte bevitne slike hendelser. Barnevernets ”eksperter” hevder fortsatt og hårdnakket at barn som flyttes eller fjernes fra sine hjem, ganske raskt finner seg til rette i nye omgivelser. Dette er det reneste sludder og vas å komme med. Det kan nok finnes et fåtall tilfeller hvor barn kanskje ikke reagerer like sterkt, men de aller fleste barn gjør det.
Selv veldig små barn får traumer ved en tvangsfjerning, selv om de ikke kan uttrykke seg på annen måte enn gjennom gråt og ofte sterke mareritt. En slik traumatisk hendelse forsterkes jo eldre barnet er. I de tilfeller hvor det absolutt er nødvendig å hente et barn med makt, så må barnet snarest mulig få rask og kyndig hjelp til å få bearbeidet en slik traumatisk opplevelse. Får ikke barnet adekvat hjelp raskest mulig, vil en slik hendelse sitte i barnets minne for resten av livet. Tvangsfjerning er å anse som et reelt overgrep mot barn. Akkurat det tar barnevernet sjelden eller aldri hensyn til. Det heter seg også at voksne aldri skal lyve for et barn. Det er nettopp det barnevernet gjør, og de bryr seg ikke engang om hva helsepersonell med fagkunnskap på ulike områder kommer med av advarsler. Fore barnevernet vet best av alle. Det er i alle fall det de i denne etaten fortsatt går rundt og innbiller seg, samtidig som de fortsetter med å ødelegge barn og unge, ikke minst splitte opp og rive familier i småbiter.
Flere har over tid hevdet (også blant sfm.no sine lesere), at barn under barnevernet dopes ned med medisinen ”Vallergan”. Ifølge www.felleskatalogen.no gir en slik type medikament flere bivirkninger. Fra Felleskatalogen har vi sakset følgende info:
Vanlige bivirkninger (kan forekomme hos inntil 1 av 10 personer): Døsighet, munntørrhet, lett svimmelhet, lett hodepine, nesetetthet og fordøyelsesbesvær.
Mindre vanlige bivirkninger (kan forekomme hos inntil 1 av 100 personer): Forstoppelse, problemer med vannlating og synsforstyrrelser.
Sjeldne bivirkninger (kan forekomme hos inntil 1 av 1000 personer): Gulsott, blodtrykksfall, økt puls, redusert antall hvite blodlegemer, få granulocytter i blodet, kramper og plager med stive muskler, ustøe eller skjelvende bevegelser, uklart syn.
Bivirkninger med ukjent frekvens (kan ikke estimeres utifra tilgjengelige data): Rytmeforstyrrelse i hjertet. Hjertebank. Ved langtidsbehandling kan munntørrhet gi tann- og munnslimhinneskader.
