Publisert 28.2.2025
Illustrasjonsfo: Arkiv/Colurbox
Norsk presse er fortsatt forsiktig med å rette kritikk mot norsk barnevern. Noen medier synes også å slite med en slags angst for publisering av kritikk relatert til barnevernets ulike arbeidsmetoder, metoder som kan variere ganske mye fra kommune til kommune. Arbeidsmetodene kan til og med variere innenfor et og samme barnevernskontor – alt etter øynene som ser og ørene som hører.
En kan med rette spørre om enkelte medier har en redsel for å publisere dokumenterbar barnevernskritikk. Hvor er da pressefriheten som fortsatt skal stå så sterkt i Norge? Det er i denne forbindelse viktig for alle journalister, redaktører og ansvarlige utgivere å merke seg følgende: En sak har alltid minst to eller flere sider. Og mange av våre folkevalgte riks-, fylkes-, og kommunalpolitikere, kjenner dessverre ikke til alt som foregår av uregelmessigheter bak veggene hos barnevernet.
Flere politikere lever fortsatt i den troen at alt som barnevernet gjør, blir gjort med full støtte i det norske lovverket og til barnets beste. Men så er dessverre ikke alltid tilfelle og heller ikke sant. Samtidig skjønner de aller fleste at politikerne heller ikke kan være kjent med enhver enkeltsak som barnevernet håndterer. Det er viktig at media gjør det de kan for å sette søkelyset på rene fakta som kan verifiseres og dokumenteres, slik at også våre folkevalgte med egne øyner og ører, får både se, høre og lese om grove feil som barnevernet kan gjøre og allerede har gjort.
Fakta tilsier at i spesielt barnevernsaker, kommer ikke alltid alle fakta og relevante forhold fra begge sider fram i lyset. Vi snakker her om fakta som også har allmenn interesse. På forespørsel fra pressen svarer dessverre barnevernet som regel med at de ikke kan eller vil kommentere en sak grunnet taushetsplikten. Dette har sfm.no og de aller fleste norske medier fått erfare gang på gang. Barnevernets brev, vedtak og andre arbeidsdokumenter er som oftest stemplet med teksten unntatt fra offentlighet. Det kan også barnevernet gjøre med full støtte i norsk forvaltningslov.
Det kan med rette stilles spørsmål om det ovennevnte blir gjort bare for å beskytte barnevernet selv, eller om det i realiteten blir gjort for å beskytte personene som saken gjelder? At mindreåriges navn og identitet unntas offentlighet for å beskytte barna, må kunne ansees være forsvarlig. Men deres foresatte som mener seg overkjørt av barnevern/ fylkesnemnd, alternativt domstolen i en eller annen form, har selvsagt full rett til å gå til media med saken, dersom de selv føler å ha behov for det, også før en eventuell ankemulighet er brukt opp.
Det har i Norge alltid eksistert en soleklar regel som sier at du er uskyldig i en sak inntil det motsatte er bevist. En svært så viktig grunnregel mht. den enkeltes rettssikkerhet (om den da eksisterer i Norge). Men hvordan skal en person forholde seg i eksempelvis tilfeller hvor barnevernet allerede har forhåndsdømt vedkommende gjennom falske og løgnaktige nedtegninger i sine rapporter, dokumenter, og som allerede har vært framlagt for både fylkesnemnder og domstoler som bevis, noe som er meget straffbart å gjøre iht. den Alminnelige borgerlige straffelov.
I mange tilfeller har den forhåndsdømte ikke fått full anledning til å komme fram med hele sin versjon av en sak, ikke før den har nådd fylkesnemnden eller domstolen. De som har fått muligheten, har noen ganger sett lite eller intet igjen av det de har fortalt og bedt om ble nedtegnet og ikke minst tatt hensyn til. Dette gjenspeiler seg i flere dommer som sfm.no kjenner til. Viktige fakta er bevisst blitt utelatt fra både barnevernet og enkelte sakkyndigers side. Det bør også nevnes at enkelte advokater ikke går av veien for å utelate og underslå saksrelevante fakta.
Sfm.no etterlyser igjen en langt bedre kvalitetssikring av enhver barnevernsrapport og sakkyndigerklæring. Det finnes klare eksempler på sakkyndiger som midt under en hovedforhandling og partsforklaring, plutselig fant på å snu tvert om på sine tidligere nedtegnete meninger. Men først etter at vedkommende følte at det begynte å bli for varmt under egne ben. Alle kan selvsagt gjøre feil. Når feil oppdages skal de snarest rettes opp. Ikke alle synes heller å være klar over akkurat det.
Jan Hansen
Frilansjournalist MNJ
