Publisert 17.3.2023
Foto: Sfm.no
Fylkesordføreren i Trøndelag avviste at handikappede skulle behandles likt gjennom alle bomstasjoner.
Forflytningshemmede med gyldig parkeringstillatelse fra kommunen har rett til fri passering i bomringer rundt byområder. Ordningen gjelder i Trondheimsområdet i bompengeprosjektet Miljøpakken Trondheim (Vegamot), men ikke i andre bompunkter i fylket.
De handicappede behandles ulikt
For å kunne søke om fritak hos et bompengeselskap, må man kunne framlegge gyldig parkeringstillatelse og brukeravtale om bruk av brikke med en utsteder. Parkeringstillatelsen skal ha en gyldighet på minimum to år.
Parkeringstillatelsen og avtalen med utsteder skal stå i samme navn. Unntaket er at foresatte kan inngå brukeravtalen der parkeringstillatelsen er gitt til barn under 18 år. Brikken er knyttet til én bil og kan ikke flyttes mellom biler uten å endre avtalen. Avtalen kan ikke endres for at fritakshaver skal kunne benytte fritaket i flere kjøretøy. Om fritakshaver har flere kjøretøy, må man velge det kjøretøyet som er mest hensiktsmessig å ha fritaket knyttet til.
Jeg tok som gruppeleder i Pensjonistpartiet i Trøndelag fylke en hendelse til Vegamot for å få en forklaring på denne forskjellsbehandlingen som gjøres. I følge Vegamot innvilges det ikke fritak for forflytningshemmede på E6 Ulsberg Melhus som jeg spurte om. Fra veileder for bompengeprosjekt (Statens vegvesen) går det frem: «Bompengeselskapet kan etter søknad innvilge fritak for forflytningshemmede i bomringer. Fritaket gjelder ikke i øvrige bomstasjoner». Dette innebærer at det i Trøndelag kun er fritak for forflytningshemmede i Miljøpakken.
For de øvrige prosjekt er det ikke slikt fritak. Statens vegvesen er takstmyndighet. Vegamot har ikke hjemmel til å innvilge fritak eller rabatter ut over det som er fastsatt i takstvedtak.
En merkelig forskjellsbehandling
Handicappede som må kjøre gjennom andre enkeltstående bomprosjekter er vel likeså avhengig av sin bil som handicappede som bor i Trondheim. Jeg har fått henvendelse fra mange personer som er avhengig av h-c kort og som har etterlyst begrunnelse for den forskjellsbehandling som gjøres gjennom bomstasjoner i Norge.
Det er urettferdig at det kun kan innvilges fritak for forflytningshemmede med parkeringstillatelse i bomringer i byområder og ikke i andre bompengeanlegg. I begrunnelser til disse sies det at betalingsfritaket for forflytningshemmede i bomringer i byområder har lang praksis og følger av gjeldende takstretningslinjer for bomprosjekter for offentlig vei.
Betalingsfritaket er historisk begrunnet med at forflytningshemmede i liten grad vil kunne velge å bruke kollektive transportmidler og viser til et brev datert 28. august 1992 om fritak for funksjonshemmede for betaling av bompenger. Det har gått over 30 år siden dette brevet ble sendt og tiden er moden for å se på dette på nytt. Jeg løftet opp saken i fylkestinget 1. mars slik at man kunne få likhet gjennom alle bomstasjonene med fritak. Mitt spørsmål til fylkesordfører Tore O Sandvik fra AP var: Er fylkesordføreren enig i at Trøndelag fylkeskommune bør gjennomgå rutinene for fritak for funksjonshemmede for betaling av bompenger (vedtatt 1992) slik at man kan få en mere rettferdig ordning?
Fylkesordførerens svar var skuffende, men siste ordet er ikke sagt
Fylkesordføreren takker representanten Svein Otto Nilsen for spørsmålet. Som representanten poengterer i spørsmålet, så har forflytningshemmede med gyldig parkeringstillatelse fra kommunen rett til fri passering av bomringer rundt byområder. Denne ordningen finner vi flere steder i landet. En eventuell endring i reglene for hvilke bompengeprosjekter som gir funksjonshemmede fri passering av bomringer kan ikke innføres av fylkeskommunen alene. Fylkesordføreren må i denne sammenhengen henvise til Statens Vegvesen, som er takstmyndighet og som må innføre et slikt forslag som en overordnet endring.
Fylkesordføreren kan være enig i, at det fremstår som at det er en viss inkonsekvens i forflytningshemmedes muligheter for bompengefritak. Det grunnleggende nytteprinsippet som er gjeldende for alle bompengeprosjekter, medfører at de som har nytte av vegen skal betale bompenger. Bompengeprosjekter bidrar til å finansiere vegutbygging, men i motsetning til vanlige bompengeprosjekter bidrar derimot bomringene i byområder gjerne til å finansiere et omfattende kollektivtilbud.
En del bevegelseshemmede har redusert mulighet til å benytte kollektiv transport, noe som medfører at uten bompengefritak innenfor Miljøpakke-området ville de vært med å finansiere et tilbud de ikke har full mulighet til å benytte. Utfordringene knyttet til å benytte seg av kollektiv transport, betyr i tillegg at bevegelseshemmede ikke har samme mulighet til å benytte seg av fritaksordningen for kollektivtransporten i byområdene. Dette er noen av årsakene til at bompengefritaket for bevegelseshemmede stort sett er begrenset til byområdene.
Ved å øke mulighetene for bompengefritak for visse trafikantgrupper vil andre måtte dekke opp tapet.
En reduksjon i andelen bilister som skal finansiere bompengeprosjektet svekker naturlig nok prosjektets finansieringsgrunnlag. Nytteprinsippet tilsier at der hvor bompengeprosjekter bidrar til å finansiere et kollektivtilbud bør det være en ordning som hensyntar de som ikke har mulighet til å benytte seg av dette tilbudet. Tilsvarende medfører dette at bompengeprosjekter som kun finansierer vegutbygging, bør finansieres av alle som drar nytte av denne vegen, inkludert bevegelseshemmede.
Svein Otto Nilsen
Fylkestingsrepresentant for Pensjonistpartiet i Trøndelag
