Publisert 27.8.2024
Foto: Sfm.no/Jan Hansen
Refleksjoner fra en som alltid har vært republikaner:
Når gale ting er som galest må:
* Det norske folket være sjeleglade for at Stortinget ikke rakk å endre Grunnloven – og dermed arverekkefølgen til tronen – før Martha Louise ble født. Vi kunne i fremtiden ha fått ei dronning som skal ha oss til å tro at hun prater med døde, hester og engler o.l, med en gemal som operer som en slags heksedoktor/ kvakksalver som selger egenproduserte medaljonger som skal gjøre folk friske mot penger.
* Man kunne spørre hvor det norske kongehuset er – når avtaler brytes om at prinsessetittelen ikke skal benyttes kommersielt (engleskole, gin). Ikke nok med det – paret tidligere uttalte på sosiale medier at ikke lenger vil snakke med pressen. Ingen bruker vel pressen mer kynisk enn det samme paret – når det passer seg slik – for å få solgt produktene sine.
* Det være lov å stille seg spørsmål ved hva slags antenner kongehuset har – når paret (fjerde person i arverekkefølgen til tronen) får selge mediedekningen av bryllupet til et utenlandsk selskap for å tjene penger. Det er ikke lite penger storsamfunnet stiller opp med for å realisere/ tilrettelegge for bryllupet. Finnes det ingen grenser for hvor langt kongehuset kan distansere seg folket de i henhold til Grunnloven skal tjene?
Og hvem betaler for denne bryllup-spetakkelet?
* Vi erkjenne at Kongehuset har pådratt seg et alvorlig tillitsproblem, når de ikke har kontroll med et familiemedlem knyttet til kongehuset som institusjon (eldste sønnen til kronprinsessen) som er tiltalt/ er under etterforskning for flere straffbare forhold for vold og trusler mot ekskjærester, bruk av stjålet kjøretøy.
* Hvem betaler for «playboytilværelsen» for kronprinsessens eldste sønn?
I Aftenposten den 07. juni 2024 uttaler utenriksminister Espen Barth Eide at, sitat: «Grovt regnet får 90 prosent av det EU-parlamentet vedtar, virkning i Norge».
Mer enn 12 500 forordninger og direktiver (EU-lover vedtatt av EU-kommisjonen og EU-parlamentet) er blitt gjeldende norske lover, uten forankring i folkestyret (jf Grunnlovens § 49/ hvor norske borgere dermed er fratatt muligheten til å påvirke egne lover), og i strid med Grunnlovens 76 (hvor det heter at «enhver lov skal først forslås på Stortinget enten av dets egne medlemmer eller av regjeringen ved statsråd». Videre skal lover godkjennes hos kongen i statsråd – det skjer jo ikke når lov allerede er vedtatt i EU. Som ikke medlemmer i EU, har Norge verken tale-, forslags- eller stemmerett når EU vedtar disse lovene.
Når EU-kommisjonen/ EU-parlamentet avgjør rettsgrunnlaget i om lag 90% av lovene som får betydning for Norge, fremstår det som kunstig at Kongen skal skrive under på en allerede vedtatt EU-lov jf Grunnlovens § 78, første ledd.
Siden EUs lover har forrang foran norske lover, er i realiteten kongens myndighet etter Grunnlovens § 78, andre ledd (hvor kongen har myndighet til å sende en lov tilbake til Stortinget) i realiteten opphevet i rundt 90% av tilfellene hvor lover sanksjoneres i statsråd.
Summen av ovennevnte, kravet til demokrati og folkestyre, tilsier at kongehusets tid bør være forbi når nå-regjerende konge har avsluttet sin gjerning. Med ovennevnte scenario på rullebladet blir det veldig vanskelig å forsvare kongehusets berettigelse.
Jørund Hassel, Lillehammer.
