Oslo – sfm.no. Publisert 24.9.2018.
Av Jan Hansen, frilansjournalist MNJ
Foto: Colourbox
Å vise ”gjensidig respekt” for ulike meninger og holdninger, burde være en selvfølge for alle. Det hører også med til vanlig høflighet. I utgangspunktet burde det heller ikke være nødvendig å sette i gang debatter omkring betydningen av to slike ord. Dessverre viser det seg likevel å være påkrevd i enkelte tilfeller. Det kan stilles spørsmål om de to ordene i dag har mistet sin betydning.
Det framstår som et paradoks når enkelte kritikere selv ikke aksepterer å bli kritisert, langt mindre motsagt. I stedet for å imøtekomme eventuell kritikk på en saklig og fornuftig måte, så griper noen til metoder som på ingen måte kan forsvares. Her inngår reinspikka personsjikane, spredning av usanne og ondsinnede rykter, baktalelser og grov trakassering (trynefaktoren). Usakelig kritikk, og noen ganger helt på grensen til en fullstendig uakseptabel opptreden, oppleves for de aller fleste som svært sårende, i mange tilfeller også sterkt personkrenkende. Jeg har i min tid som frilansjournalist fått høre, se og lese kritikk om ganske mange mennesker, kritikker og karakteristikker som jeg selv ikke ville ha funnet på å framsette overfor noen.
Nå skrives ikke dette for å opptre belærende på noen måte. Ei heller er jeg en av moralens voktere – om noen skulle få en slik oppfatning. Om så er tilfelle, så har de misforstått hva mitt budskap egentlig går ut på. For å klargjøre dette igjen, så går det helt enkelt ut på å alltid ha i tankene hvordan man selv opplever å få servert kritikk som ofte ikke henger på greip. Ja, det er lett å kritisere for alle, men kritikk kan og være bra i visse tilfeller. Av kritikk kan alle lære, eksempelvis å ta selvkritikk, noe som fortsatt synes å være et tabu for enkelte mennesker, slike som ofte hever seg høyt over andre, og fordi man selv anser seg for å være fullstendig feilfri. Det er vel sant nok ikke et eneste menneske på denne jorden.
Kritikk som reises, bør etter mitt syn ha et konstruktivt innhold. Den bør ikke være grovt injurierende, sterkt krenkende, sjikanerende, trakasserende og på grensen til ren mobbing. Det har over tid utviklet seg en trend i media, en trend som jeg personlig mener har gått langt over støvelskaftet, og særlig når det gjelder kritikk av privatpersoner. Media har et særlig ansvar for å påse at uskyldige ikke gjøres til syndebukker for feil som andre har begått. Like etter 2. verdenskrig ble mange mennesker i Norge behandlet som om de ikke var vann verd. Noen ble kalt ”fattigpakk”, ”fattigramp”, ”lausunger”, ”naziavkom”, ”brakkesplinter” osv. Tenk dere at slik sjikane ofte ble framsatt av voksne ”besteborgere”, også tilhørende den akademiske eliten. Noe å ha i tankene for hver og en før man retter kritikk mot andre.
Jeg ønsker til slutt å ta med noen linjer fra en som i blant skriver i sfm.no. Jan-Ove Fromreide fra Askøy utenfor Bergen, har ofte blitt hudflettet for meninger som han bl.a. har presentert på Facebook. Man kan som sagt være uenig med både ham og flere andre på ulike områder, men han har da i rettferdighetens navn like mye rett til å uttale seg som alle andre.
Sitat: ”Jeg har en drøm! Jeg har ofte fått kritikk og hatske bemerkninger for at jeg bruker så mye tid på å forsvare de norske grunnverdiene. Å gi opp det Norge vi kjenner, er for meg det samme som å gi fritt spillerom til de mørke kreftene som truer de norske verdiene. Jeg føler det er en plikt for alle som er glad i Fedrelandet, å kjempe for og verdsette de verdiene våre forfedre har kjempet frem. Min drøm er at våre etterkommere også skal kunne leve i det Norge vi kjenner, og som vi er så glad i. Er dette mulig med dagens politikk? Hvis jeg taper og «fredens religion» vinner frem, har jeg bare en kommentar; – Gud hjelpe oss alle”. Sitat slutt.
