Hat-problematikk og kritikk?

Publisert 27.10.2017

Av Ellinor Nerbø
Illus.foto: Colourbox

Hvordan skal man «definere» hva som er hat-problematikk og «velment kritikk»? Nå ser det ut for at den man kaller «hat-problematikk» skal være av det «straffbare slaget», så må vel det ha et visst hatefullt uttrykk i seg.

Hvordan skal man definere hva som er hva?? Hvem skal bestemme hva som er hva? Hat-ytringer bør vel strengt tatt ha noe med hvordan man mener at hatet skal uttrykkes på? Det er mye man kan «hate» i dette landet, men hva kan regnes for hat? Man kan «hate» mennesker, institusjoner, og offentligheter, ja hva mer? Men på hvilken måte gir man uttrykk for det som betegnes for å være «hat?

En slengbemerkning av ymse slag kan man vel ikke si er et «direkte hat», uten at denne har noe mer alvorlig ved seg. En «institusjon» som jeg misliker sterkt, nesten begrenset opp mot hat, er vel som mange nå har skjønt vårt eminente barnevern og det som der medfølger. Og noen utspekulerte pengeinnsamlere som ikke ser at man utnytter familieordenen. Svært mange slike «elementer» som jeg noen ganger velger å si om dem, men hvor uttrykket kunne vert mye hardere i uttalen, men hvor man prøver å «moderere seg litt», sier hva jeg tenker og mener om tilstanden og hvordan jeg ser at enkeltpersoner i dette «miljøet» opptrer.

Jeg har nær slekt i dette, så jeg vet hva som bor i noen enkeltmennesker. I et av mine siste innlegg her, så sa jeg at en slik person gadd jeg ikke engang nevne navnet på – uten å føle avsky, selv om noen kanskje forstod hvem jeg siktet til. Personlig har jeg flere i tankene uten å nevne navnet på vedkommende. Å føle avsky for offentlighetspersoner er en personlig sak og behøver ikke utbroderes, selv om man ønsker noen av dem dit pepperen gror, men noen har havnet akkurat der.

At man heller ikke liter på flere offentlige instanser, behøver heller ikke bety at «hat» er overskytende, heller at det er sterkt mislikende. Kan slikt ha noe med instansene selv å gjøre og deres holdninger til de som de skal hjelpe, fordi dem ikke ser mennesket som oppsøker dem? Er det da så fryktelig rart at slike følelser kan få noen utbrudd både verbalt og mere til noen ganger? Kanskje et smilekurs for offentligheten hadde gjort seg, men det er vel heller tvilsomt at det hadde virket. Man er vel for arrogant i tjenesten for at man vil se at slikt i noen tilfeller hadde gjort dem godt.