Publisert 1.6.2018
Av Wilfred Høsteland
Foto: Colourbox
Det har vært oppe i Samfunnsmagasinet flere ganger hvordan leserinnlegg til norske aviser avvises og sensureres. Visse temaer har gått igjen, – som f.eks. kritikk av Islam/muslimer, kritikk mot homo-arrangementer, avvisning av pro-Israelske innlegg, og kritikk av avisenes egne ledere eller innlegg av faste gjeste-skribenter. Dette er noen hoved-saker.
Jeg har noen ganger trukket frem Bergensavisen og Bergens Tidende som to «gode» eksempler på knebling av ytringsfriheten ut fra temavalg. De benekter selvsagt dette, men realitetene kan de ikke benekte. Begge de nevnte avisene har for tiden det man med rette kan kalle vanskelige redaktører og ditto folk på «desken» som synes å være ens-styrt i samme retning. Jeg føler meg overbevisst om at dette er et pålegg fra høyere sentralt hold – kanskje da helst innen Arbeiderpressen. Men i så fall har både Aftenposten, VG og Dagbladet hengt seg på det samme pålegget. Man har fornemmelsen av en stadig økende rødbrun presse i Norge – noe som også utvilsomt har plassert Norge som Europas mest antisemittiske land.
Der må ha skjedd en form for enighet blant norske redaktører en gang i løpet av de siste 5-10 årene om å boikotte visse temaer, når disse er vinklet fra en side som de etter redaktørenes mening ikke bør. Nå er det jo en velkjent sak – som ble ytterligere bekreftet i april i år etter en undersøkelse – at ca. 85% av norske journalister tilhører venstrefløyen. Disse vet selvsagt hvilken stor påvirkningskraft de har overfor publikum. De tror – kanskje med rette – at folk flest tror blindt på det avisene og andre medier publiserer. Dermed kan de fremme sine egne synspunkter og slik gjøre dem om til «facts». Hvis man så prøver å gjøre den alvorlige synden å si dem i mot ved leserbrev eller andre henvendelser, tas heller ikke slike innlegg på trykk. Man skal altså ikke forsøke å korrigere norske journalister – som vet alt best selv og som alltid publiserer sannheten. TROR DE!!
Konklusjonen i dag er at norsk presse har blitt mer og mer ensrettet de senere årene, og det er god grunn til mistanke om at avisenes ganske udemokratiske holdning til andres meninger og til ytringsfriheten mer eller mindre er «fjernstyrt» fra sentralt hold. Hvis ikke det er tilfelle, er det ytterst merkverdig hvordan dagens redaktører og journalister «tilfeldigvis» har inntatt samme ståsted og forbudslinje mot visse temaer. Her er det noe som ikke stemmer og som er i ferd med å skade vårt demokrati alvorlig! Jeg har tidligere etterlyst en offentlig debatt om disse sakene, men paradoksalt nok blir det da bukken og havresekken – det er mediafolkene som selv har skapt dagens situasjon og som så i tilfelle skulle få i gang en slik debatt. Så her kan de i tillegg utnytte nettopp denne situasjonen – d.v.s. å fortsette med blokkering og sensur i troen og håpet på at ingen får dem til å stille opp i en debatt om pressens stadig økende knebling av ytringsfriheten! Det sies at Norge har en fri presse. Ja fri for egne medarbeidere til å gjøre hva de vil og til å avvise dem de vil. Det er dagens situasjon!
