Publisert 4.6.2024
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Den frie barneoppdragelsen og den ganske så omstridte svenske «Agalagen» som vår kjære nabo i øst en gang i tiden innførte, smittet omsider over på vårt norske samfunn. De aller fleste vet i dag hvordan Pippi Langstrømpe levde i de idylliske skogene i Småland. Egentlig en artig og varm serie av Astrid Lindgren, men også noe farlig på flere måter.
En hendelse med vår egen datter, den gang en ganske så eksperiments- og eventyrlysten 5 åring, har jeg som forelder sterkt i minne. Kunne Pippi fly, ja så kunne selvsagt hun gjøre nøyaktig det samme. Hun prøvde seg, men ble heldigvis stoppet i første forsøk. Hun fikk ikke se flere eksperimentelle Pippi episoder etter hendelsen som inntraff. Den ga oss en ordentlig støkk!
Generaltabben «fri barneoppdragelse»?
Fakta viser i dag at den «frie barneoppdragelsen» som en gang ble introdusert, med tiden har gitt både foreldre, lærere, pedagoger, domstoler, politi og påtalemyndigheter litt av en hodepine. Svært mange foreldre bannlyser i dag alt som heter «fri barneoppdragelse». I dag har de med egne øyne fått se hva mye av dette viss vasset egentlig har ført til på flere områder.
At enkelte eksperter bak ideologien og eksperimentet «fri barneoppdragelse», noen gang vil komme til å innrømme at de selv tok grundig feil, og da de framsto på barrikadene som talsmenn og talskvinner og forherliget det hele, vil nok aldri komme til å skje. La det i utgangspunktet være klart at det er barnas foreldre (nærmeste foresatt), som har hovedansvaret for barnas oppdragelse både i hjemmet og utenfor skolens område. På skolene er det derimot lærerne/pedagogenes primæroppgave å påse at barn og unge får den undervisningen som loven tilsier at de har krav på.
Videre har lærerne/pedagogene også et ansvar for å sørge for tilstrekkelig assistanse og støtte for de av elevene som måtte trenge ekstra undervisning, spesielle og individuelle hjelpetiltak. Men samtidig må lærerne i tillegg ha visse muligheter (alburom) til å kunne gripe inn og kunne irettesette elever som viser en klanderverdig og utilbørlig oppførsel.
Må kunne sette grenser
Det er ikke lærernes ansvar å oppdra barn og unge. Likevel har de et medansvar, likeledes en moralsk plikt til å sørge for at elever med allerede god oppførsel hjemmefra, ikke får denne forringet på skolen grunnet elever som kan komme fra hjem hvor det eventuelt kan være så som så med selve barneoppdragelsen. Like viktig er det å få etablert eller opprettholdt (vedlikeholdt) et nært og godt samarbeide mellom skole, og dem som sitter med hovedansvaret for barnas daglige omsorg.
Et åpent og godt samarbeid vil uten tvil redusere faren for mobbing. Våre politikere må heller ikke lage lover som er helt på jordet, og som faktisk gir hodepine for flere. At man i dag har en lov som nærmest sier at man knapt nok kan ta i et barn for å irettesette dette, og uten å risikere både politianmeldelse og fengselsstraff, viser med all tydelig hvem som egentlig skylder litt IQ.
Det er slettens ikke ment at noen barn eller unge skal lynsjes eller skamslås både gul og blå, selv om de viser dårlig oppførsel. De aller fleste barn er det fullt mulig å snakke til rette med en bestemt røst. Men så finnes det og en del barn hvor man fysisk må markere klart at en grense er overtrådt. Og med slike barn må man dessuten være enda mer restriktive og meget konsekvent. Altså! Så langt min venn – men ikke en meter lenger uten konsekvenser.
Barn og unge lar seg lett påvirke
Barn er også veldig forskjellig, også innen en og samme familie. Gjennom flere tiår har også norske barn og ungdommer fått seg servert såkalte ”morsomme» og ”underholdene” barne- og ungdomsprogrammer, filmer og spill via både tv-skjermer, populære spillemaskiner og via hjemme-PC. Programmer, spill og filmer som egentlig burde inneholde en mer uskyldig form for humor og spenning, slik at avviket i forhold til barn og unges oppførsel ikke ble vesentlig forringet ved å se på underholdning generelt.
Ikke alle kan skille mellom film, spill og virkelighet, og noen barn og unge vil alltid la seg påvirke i en eller annen grad. Og hva er det vi som voksne foreldre selv er blitt vitne til, likeledes fått se gang på gang? Jo, voldelige spill og såkalte morsomme barne- og ungdomsserier og filmer, og med et innhold som kan få selv den mest hardbarkete til å vri seg rundt mer enn 180 grader.
I såkalte ”morsomme” spill, barne- og ungdomsfilmer og programmer, har det inngått og inngår fortsatt et grovt og ofte særdeles vulgært språkbruk. Dette lærer barn og ungdom, og de bruker det selvsagt overfor både foreldre, lærere, foresatte, omsorgspersoner og andre mennesker, dersom de ikke læres opp til å skille mellom hva som er underholdning og spill, hva som er realitet og virkelighet, ikke minst hva som er rett og hva som er galt.
Omtalte spill, filmer og seriene, er ofte fylt med alt fra grov fysisk og psykisk vold og tortur, intriger mellom barn, unge og foreldre, voldtekt, knivstikking, mord, skyting, slakting av mennesker på åpen gate, bombeattentater osv. osv. Og dette definerer en stadig mer kynisk og rå film-, spille- og mediebransje som ”morsom” underholdning. Snakk om å være helt på jordet.
Barnevernet har og et stort ansvar
Foreldrene (foresatte) har selvsagt et stort ansvar når det gjelder å begrense barn og unges tilgang til såkalt ”morsom” underholdning som omtalt i denne artikkelen. Det samme ansvaret påhviler barnevernet for dem etaten har overtatt «omsorgen»? for. Det er et stort tankekors når barn og unge som er inntatt på såkalte oppfostrings- og beskyttelsesinstitusjoner, faktisk har fri adgang til det aller meste av slik «morsom» underholdning. Men er dette barnas og de unges egen skyld? Nei – så men om det er, derimot er det barnevernets.
Noe må også være riv ruskende galt når tvangsplasserte barn og unge, til og med kan få skaffet seg kniver og skytevåpen når de følger med barnevernets «vaktkorps» på såkalte oppdagelses- eller kanskje «oppdragelsesreiser» til fjernere himmelstrøk. Og så spør ekspertene om hva som kan være tenkelige årsaker til at barn og ungdom under barnevernet, ofte ender opp som voldelige voksne og rusmisbrukere. Nå må de selverklærte «ekspertene» få av seg skylappene.
Jan Hansen, frilansjournalist MNJ
