Publisert 14.2.2020
Foto: Colourbox
Med det mannskapet på broen på skuta, så ser det ut for at hun styrer rett mot orkan og rare bindinger i stortinget. Ta nå for eksempel noe så enkelt som det med kultur, og hva dette kan handle om. Kultur er så mangt, alt fra teater og sport, og helt til verne-saker som også er et «omfangsrikt felt».
Noen steder så har norske myndigheter lagt til rette for områder hvor man vil verne om alt fra en bergknaus til hele øysamfunn, men å gjøre noe for å verne i rett tilstand er helt umulig. Et slikt departement har nå Abid Raja fått ansvar for. Hans forgjenger Venstre-lederen, skjønte heller ikke hva hennes departement hadde muligheter til. Det gjorde heller ikke hennes forgjengere. Hun tenkte nok i første rekke på miljø og «problemene» hun så i det, og gav blanke i å se resten.
Man godtar at man som myndighet ser muligheten for å sette steder der folk har eiendommer blir satt i et underlig lys, så lenge at «verneplaner» settes i sving slik at om man skal ivareta det man eier, så settes bremsene på, slik at å rette baker for smed blir en nesten umulig oppgave å holde rede på! Altså, denne bremsen blir en hemsko for å gjøre det man ser er en helt relevant oppgave overfor det man sitter som eier av! Det finnes svært mange eiendommer med eiere som på denne måten nesten blir bundet på både hender og føtter i måten man tenker sin planlegging i vedlikeholdet på..
Greit at det finnes lover og regler man må forholde seg til, men noen ganger er forfall kommet så langt som følge av uenigheter mellom flere parter etter et bo-oppgjør, at noen holder seg litt i bakgrunnen mens andre fyrer løst etter hva man etter andre lover har rett til å gjøre og få kompensert for utgifter man har hatt. Noen slike tilfeller finner man i alle kommuner hele landet rundt, og uten at kommunen har fått tildelt kulturmidler fra staten som man kunne øremerke til slike tiltak, og enten der er en eier eller flere, og der en tar ansvar for å se hva som man strengt tatt ser er nødvendig av hensyn til fri ferdsel og mulige skadeomfang man kan havne opp i om man ingenting gjør.
Altså i klartekst så betyr dette at man er pliktig til å etterse den eiendommen man er eier av eller i sameie med andre, da gjelder sameierloven og dennes paragrafer. Der står det i klartekst at «man kan på eget initiativ foreta nødvendig vedlikehold», man har også i denne loven lov til å fremsette krav overfor medeiere som sluntrer unna.. Når dette går til en tvangsovertakelse slik at den ene overtar så burde det da være muligheter til å søke om midler for vedlikehold ut fra kulturmidler som kommunene kunne fått øremerket fra staten til slike formål, selv uten at man må være bosatt i eiendommen.
Når denne befinner seg i et landskap som myndighetene mener er et «kulturlandskap» eller om dette dreier seg om en strandeiendom som tidligere var et småbruk på en øy som svært sjelden tråkkes ned av turisme. Det er helt greit med «regler», men noen ganger kommer ikke dette til relevans uansett hvordan man snur og vender på det, for det er plasseringen som motsier at en regel kan ha relevans. Tenker nå på den «berømte» hundremetersregelen i byggeforskriftene som man stadig ser ikke holdes, og der bygges over en lav sko, selv av kommunen selv?? Men når noe skal renoveres eller at noe skal erstattes av helt ødelagte bygg som ikke egnet seg til annet enn ved eller til et bål i fjæra, da skal man belemres med regelverk i søk og kav!
Eller en nabo som har helt andre agendaer enn man noen gang kunne forestille seg! Altså at noen legger alle kluter til for å forsure naboskapet sitt!! Tenker at om kulturministeren nå ser dette innlegget og ser hva man mener og tar tak i dette med slike forslag på kulturmidler som kunne komme slike til gode, hvor kommuner kunne fått noen midler til utdeling til slike formål, eks, ett hundre tusen til fordeling til slike tiltak. Det ville nok være et skritt i riktig retning for å få folk til å ivareta kulturlandskap som sårt trenger midler for å bli satt i stand.
Det finnes mennesker som sånn «over natten» får hånd om slikt uten at man på forhånd har tenkt tanken, men som ikke har anledning å selge nettopp fordi at forhold ikke ligger til rette for salg, så lenge man heller da kan tape økonomisk enn at man kunne ivareta dette for evt. utleie, eller benytte seg av saken selv. Dette skulle vel være uproblematisk for kommunen om staten bidro til kommunene med midler som tiltak for kulturlandskapet.. Man kunne sette et tak på kr. 25000 ,- pr enhet hvor man søkte med utfyllende søknad om behovet som man har, gjerne med foto av hva som trengs, som bevis for hvordan «tilstanden er» på det som trenger en ansiktsløftning. Tror at flere ville satt pris på slike tiltak.
Ellinor Nerbø
