Publisert 25.3.2019
Illustrasjonsfoto: Sfm.no/Colourbox

Det er ikke så mange år siden det var vanlig å tiltale fremmede og/eller voksne mennesker i formene De, Dem og Deres – også skrevet med stor bokstav. Da undertegnede begynte i arbeid som 16-åring i 1961, ble selv vi da unge på jobben tiltalt med etternavn – riktignok ikke i De-formen – men stilen var en helt annen. Det lød mer av høflighet og respekt – men selvsagt en smule høytidelig. Men hva gjorde egentlig det? Atmosfæren på arbeidsplassen var svært god uansett.

I dag har det vel egentlig dreiet altfor mye over til hva vi i Bergen kaller tjomslig. Hvis noen ringer med tilbud om ditt og datt, så er det første vi blir spurt om er – på fornavn – om vi er den vi er. Også oppringeren oppgir gjerne sitt fornavn. Ikke for å være snerpete, men jeg vet at svært mange mener at dagens «tone» er altfor direkte overfor fremmede mennesker.

Det som faktisk virker enda mer – ja nedlatende – er når eldre mennesker blir intervjuet i aviser og andre medier. Det kan gjerne dreie seg om situasjonen på et aldershjem, sykehjem, hjemmehjelp, etc.etc. Da lyder gjerne en svært så iøynefallende heading f.eks. «Ole fikk ikke plass på sykehjem». Utallige eksempler kunne selvsagt nevnes. Her ser vi likhetstegnet mellom et barn i en barnehage eller skole – «Per har fått plass i barnehagen». I en slik sammenheng er det selvfølgelig greit.

Og si at lille herr Nilsen har fått barnehageplass ville unektelig ta seg noe «løgent» ut! Men når det gjelder velvoksne mennesker lyder det helst som noe respektløst å presentere dem bare med fornavn. At man bruker du-og din-formen er vel i dag greit nok – selv 90-åringer er vel blitt vant med det. Men når det så å si er blitt en mote å virke nedlatende ved nærmest å bruke et «dikke-dikke»-språk overfor eldre, da må det vel sies å ha gått for langt! Husk: På offentlige kommunikasjonsmidler får de eldre «honnør»! La de få det ellers også! Her har dere mediefolk noe å tenke på!

Wilfred W. Høsteland