Publisert 19.12.2022
Av Ole Texmo
Illustrasjon: Faksimile: Aftenposten 19. desember 2019: «NRK frikjent i PFU for satiriks-sketsj». (Innfelt bilde: Colourbox).
Kan vi felle en dom over PFU?
«PFU-uttalelser belyst fra tre moralfilosofiske posisjoner». Klagestatistikk. Juridifisering av PFU ? Høyestererettsdommer Jens Edvin Skoghøy a go go. Hvor befinner den etiske refleksjonen seg om ikke hos PFU? Mellom presseetikk og strafferett.
På Pressens faglige utvalg (PFU)s side kan man navigere seg innom undersider som statistikk, og i den grad man ønsker det, bla seg gjennom tidligere uttalelser. For siste års statistikk viser det seg at ca en tredjedel av sakene blir behandlet, mens altså to tredjedeler ikke blir. En bekreftet trend virker det som. På statistikkdelen (følg linker) for 2021 fremgår grunner til avvisning «• Manglende samtykke: PFU skal vurdere om en konkret part er utsatt for et presseetisk overtramp, og må dermed vite at denne parten ønsker klagebehandling. Derfor kreves samtykke fra den/de saken gjelder. • Synspunkter: At klagere misliker hvordan mediene dekker en sak generelt, og mener mediene prioriterer feil saker etc., er ikke noe PFU vurderer. Slike synspunkter hører hjemme i den offentlige debatten. Dette handler også om klager uten reell presseetisk begrunnelse, og der det er vanskelig å finne en part man kan si er utsatt for et potensielt presseetisk overtramp. • Foreldet: Klager på publiseringer som er mer enn seks måneder gamle»
Den som tenker på å klage bør ta runden innom flere av de åpne informative undersidene hos PFU, både «slik klager du» (les særlig om krav til klagen så slipper du å havne i avvist-kategorien), «spørsmål og svar» (som «røper» noe av holdningene i pressemiljøene kanskje) og hvorfor ikke selve Vær Varsom Plakaten (VVP) på «etiske regler». På denne siden er det referert såkalte prinsipputtalelser. Vi merker oss at det for retts- og kriminaljournalistikken, er siste oppdaterte (?) uttalelse fra 1992. Det begynner å bli en stund siden. Til de som undrer hvor uttrykket «at pressen skal beskytte enkelte personer mot seg selv» hører hjemme, har denne uttrykksmåten aldri konkret vært brukt i VVP. Men den burde kanskje vært mer synlig, for hva skal vi si om det som etterhvert kommer fram om høyesterettsdommer Jens Edvin Skoghøy (se del 9). Dagbladet vil ikke være dårligere enn VG og følger opp saken.
Hvorvidt Skoghøys uttalelse om at hans ukrainske kone ikke bør straffes er prinsipiell, tar media ikke fatt i. Det er kanskje forskjell på hva han mener som privatperson og hva han ville ment som jurist. I følge Dagbladets oppslag har Skoghøy vært så forgiftet at han har mistet dømmekraften når han sendte sin Nataliia diverse meldinger, med adresse til ikke bare Nataliia men til hele Ukraina: «Putin has a job to do». Flere medier har hatt muligheten til å beskytte Skoghøy mot seg selv. Når skal alminnelige skikkelige folk bli beskyttet mot folk som Skoghøy i deres dommerposisjoner? Eller mot overivrige journalister som sår tvil om de er på jobb eller bare private.
PFU har nylig felt TV2 i «Fredrik Græsvig-saken». TV2 forsøker å gi inntrykk av at Græsvik, som har et lengre register av taktløsheter på «rullebladet», uttalte seg utenfor jobbsonen, og at klagen derfor falt utenom PFUs mandat. Ikke usannsynlig har en jurist hjulpet TV2 med tilsvaret som ligner mistenkelig på jussens prosessuelle vri på ansvarsfraskrivelse. Det er ikke uvanlig at både klagere og innklagede får hjelp med formuleringene. Svein Brurås (2009) skriver oppsummerende i sin doktorgradsavhandling at «Til forskjell fra PFUs uttalelser er de innklagede redaksjonene tilsvar ofte fyldige og argumentative. Her finner vi i større grad utdypende og begrunnede uttrykk for pressens selvforståelse og yrkesetiske tenkemåte» Interessant. Om slike «utdypende og begrunnede uttrykk» overbeviser PFU om redaksjonens uskyld, får vi ikke svar på.
Klagere er oftest privatpersoner. De innklagede, som i henhold til kriteriene må være tilsluttet presseforbundet med sine redaktørstyrte medier får tilsvarsrett og klagebehandlingen følger oftest en prosedyre med ekstra tilsvarsrunde. Det var i tilsvarsrunden Samfunnsmagasinet fikk den opplysningen om klagerens svindel og løgn i en ikke helt glemt erstatningssak etter opphold på barnehjem, som ikke bare ga innklagede redaktør rett, men også avslørte klagerer som det han var. En løgner og svindler som media (Bergens Tidende) først bruker for sine formål, og det ypperste presseetikkorganet velger å støtte.
Å dømme PFU på bakgrunn av en slik tildragelse, er ikke riktig, og forhåpentligvis ikke representativt. Men å si at det ikke henger i, ville være feil. Del 10s valgte illustrasjon etter at PFU frifant NRK for deres famøse innslag med taktløse jødevitshentydninger, bidrar heller ikke til å styrke PFUs status her til gårds. Vi har valgt vår overskrift for nettopp å kunne si noe om betydningen av en dom. Betydningen av en fellelse i PFU er null, i verste fall en ripe i lakken, men uten sanksjoner og konsekvenser. Svaret på spørsmålet blir nok nei. PFU formulerer seg gjennom sine vedtekter og sitt mandat slik at de ikke skal ta opp presseetiske diskusjoner. Så det så.
Men judifiseringen da? Tendensen til at PFU, tiltross for at det fremheves at PFU ikke er en «domstol» stort sett følger prosedyrer som ligner mye på rettssaker. Vi som har sett inn i den norske rettsstatens gemakker, fulgt en del saker og lest mengder med rettsdokumenter og ikke minst avgjørelser, blir ofte slått av overfladiskheten og manglende presisjon. Ubehagelige spørsmål kan redigeres bort med «fri bevisbedømmelse». Skandalene hoper seg opp, både erkjente og ikke erkjente. Så langt. Iveren etter å ta selvkritikk kommer til uttrykk hos jurister slik den kommer til uttrykk hos presse og media, senest etter Baneheia og NAV-sakene. Her en professor Johan Gjertsen som skriver om «autoritetstro» og mangel på «selvstendig tenkning» som årsaksfaktorer.
Dette har vi sagt og skrevet i 25 år. Minst. For denne skribents vedkommende kunne jeg tidligere få på trykk i etablerte medier kraftsalver mot juristeriet, oftest med eksempler fra familieretten, det mest lavstatus og forsømte fagområde blant jurister. Apropos autoritetstro. Jeg skal ikke gjenta mitt favorittuttrykk til å beskrive norske mediers totalt ukritiske syn på autoriteter, men her er vi inne på noe. At professor Gjertsen sier og skriver det han gjør, og kobler det til svikt i selvstendig tenkning er bra. Men vil media skjønne? Vil redaktøren av Rett24 skjønne? I forrige serie tok vi for oss mediemangfoldet som selv Ytringsfrihetskommisjonen medga var blitt mindre. Jeg vil ikke nøle med å koble denne tendens som har vært særlig merkbar de siste 5-10 årene, med medias trangsyn og autoritetstro. Vanlige folk slipper ikke til i samme grad som før. Profesjoner og eksperter hegner om sine domener. Media spiller på lag i trangere tider.
Etikkforsker Brurås (se referanser og kommentarer til flere av hans funn og uttalelser i tidligere seriedel, (link til serieoversikten) tar i sin doktogradsavhandling om «Etikk i kriminaljournalistikken» med undertittel «PFU-uttalelser belyst fra tre moralfilosofiske posisjoner», for seg Diskursetikk, Dydsetikk og Nærhetsetikk. En kortversjon av funnene til Brurås går ut på at Diskursetikken synes mest anvendt, dog uten henvisning til Apel eller Habermas. Kildene er pressens egne. Ikke refleksjoner over «sistebegrunnelser». «Herredømmefri diskurs» kan synes mer aktuell. Iallfall på papiret. For sammenligning med rettslig behandling er kontradiksjon viktig i PFU. Krav til «samtidig imøtegåelse» er ofte gjenstand for klagebehandling. Ifølge PFUs statistikk fra 2021: «Fellingsprosent på nærmere 51 % (mot ca. 46 % i 2020) i saker som har gjennomgått full behandling. Rekordmange fellelser begrunnet i VVP 3.2, om kildekritikk og opplysningskontroll (36). Deretter skyldes fellelsene mangler knyttet til VVP 4.14, om samtidig imøtegåelse (32).»
Diskursetikken gjelder formale prosedyrer og regler for slike. I tradisjonen etter Kant og pliktetikken, den moralfilosofiske teoribygning som ellers nærmest foraktes. Kanskje var det ikke så galt med noen regler for at parter i en konflikt skal kunne komme til orde på tilnærmet like vilkår. En gratis tips for pressen, gitt at man tør å drive kritisk retts- og kriminaljournalistikk, er å granske etterfølgelse av reglene. Gitt at regler alltid er rett navla. Etter grundig lesning av Brurås studie synes jeg nok at det er endel som skurrer, men at journalisters selvbilde ikke er rokket. I sin studie hevder Brurås å kunne lese ut av PFUs avgjørelser spor av de tre teorien han har formulert. Kanskje er disipliner som Nærhetsetikk for vag, for lite egnet til studere som anvendt etikk. I journalistfaget.
Selv om jeg i innhold og «ideologi» er delvis uenig med Brurås vil jeg likevel berømme ham for ryddige og systematiske fremstillinger. Hvor ,med unntak av avhandlingen som nødvendigvis krever mer redegjørelse, de store etikksystemene kommer til slutt i bøkene og får liten plass kvantitativt. Jeg har merket meg dette grepet redaksjonelt og derfor spart leseren for potensielt overdimensjonerte utlegninger av Kant, Aristoteles, Rawls med flere. Når Brurås i sine etikkbokutgaver skriver at moralfilosofiske teoribygninger som synes obligatorisk pensum i Akademia, i liten grad reflekteres i presseetikken, tror jeg ham og takker for tipset. Etikk er viktig, for å kunne identifisere dilemmaer. For denne skribent som tar på seg oppgaven med å kritisere ekspertene, på selvstendig grunnlag, uten autoritetstro, er det greitt å vite hvordan sentrale begreper og størrelser som «kildevern» og «personvern» presenteres redaksjonelt, og setter «retts- og kriminaljournalistikken», inn i en ramme av ulike hensyn. Hvor pressens selvdefinerte samfunnsoppdrag med tilhørende informasjonsplikt rager høyest og kan utvekte.
Til slutt i denne serien, en selvopplevd historie, med de forbehold for subjektivitet som alltid må tas nå man bruker seg selv og egne erfaringer som kilde. Vi skrev tidligere at Dagsavisen ikke var kommet over Bjugn-tapet pr 2010. Denne historien går noen flere å tilbake, og kan illustrere forholdet mellom presseetikk og strafferett, for ikke å nevne pressens ideologi manglende demokratiske sinnelag. Historien er beskrevet her i form av en pressemelding, og skal ikke gjengis i sin fulle lengde og bredde og dybde. Men det hører med at jeg og min medkrenkede først ikke fikk levere anmeldelse på Dagsavisens pressefolk. Først etter noe argumentasjon tok politiet motvillig imot. Den tilkalte ansvarlige jurist leste gjennom og ble spak. Dette var jo grovt. Men hvorfor gikk vi ikke til PFU, som han sa. Han hadde nok ikke lyst til å ta i saken. Jeg vet godt hvorfor ikke PFU var særlig aktuell. I årene etter Bjugn, var det, tiltross for presseetikernes forsikringer, lite konkret erkjennelse eller tilbakeholdelse av pressens tendenser til å køle på med overgrepshysteri, noe en bakenforliggende sak var et tydelig tegn på.
Dagsavisens oppslag vi ville protestere mot, for stigmatisering og falske påstander om angivelig kriminell bakgrunn, hadde sin bakgrunn i en sak vi var engasjert i. En Justismordsak, ikke erkjent riktignok, men stygg nok. «Voldaprestsaken» er omtalt i Samfunnsmagassinets serie om justismord tilbake i 2007 som del 9. Vår fartstid er herved dokumentert. Herved også mer enn antydet at det ligger flere saker og venter på gjenopptakelse. Flere stygge saker. Vi er ikke ferdige med justisskandaler, verken de som utelukkende er skapt av politi og justisvesen, eller også de hvor presse og media har bidratt til skandalene. God jul og godt nytt år!
Ole Texmo
