Publisert 18.11.2017 (Oppdatert 19.11.2017)
Av Jan Hansen, ansvarlig redaktør
Illus.foto: Colourbox
Den 1. januar 2018 har sfm.no vært på internett i 20 år. Under alle disse årene, har vi holdt fast ved å være et tverrpolitisk fritt og partiuavhengig nettmagasin hvor enhver, og uansett partitilhørighet, har fått slippe til med innspill, meninger og ytringer av ulike slag. Dog satte vi allerede i starten en klar grense for materiale som etter vårt syn, kan oppfattes som sterkt personkrenkende og direkte rasistisk. Det tror jeg de aller fleste av våre lesere også har satt pris på.
I løpet av de 20 årene som snart har gått, har vi flere ganger blitt forsøkt påvirket av ulike krefter – særlig fra venstresiden, og om hva vi ikke bør eller burde omtale. Henvendelser har spesielt kommet i kjølvannet av kritiske oppslag om norsk barnevern, en etat som etter vårt syn fortsatt har seg selv å takke for kritikken. Som en konsekvens av at vi ikke har etterkommet flere forsøk på ekstern styring, så har den ”korrekte” pressen igangsatt sitt interne knivhuggeri.
Inntil år 2002 hadde sfm.no også meget god kontakt med bl.a. NRK. Vi publiserte mange faktaoppslag i forbindelse med Norges-historiens desidert verste skole-, barnehjems- og barnevernskandale. Samme år ble jeg (som privatperson) og to andre tidligere elever ved Bergens Guttehjem, utsatt for særdeles grove falske anklager og ren løgn i Bergens Tidende. Det handlet om tiden på barnehjemmet. En kvinnelig journalist ble i etterkant avslørt for sine sansløse løgner.
En annen tidligere journalist i Fri Fagbevegelse, sendte meg en e-post og spurte rett ut hvorfor jeg (som medlem av Norsk Journalistlag/Frilans.), tillot linking til eksterne nettsider som kritiserte norsk barnevern. Så har vi ”terrorforskeren” Lars Gule da, og som uten først å undersøke fakta, forbandt både meg og sfm.no med Samfunnspartiet. Hvor Gule fikk dette fra er fortsatt en gåte. Gules tydelige onde rykter spredde seg også i den ”korrekte” pressen.
Både som ansvarlig redaktør for sfm.no og fortsatt frilansjournalist, så må også jeg få lov til å uttrykke min sterke misnøye med måten enkelte i Norsk Journalistlag både har opptrådt og oppført seg på overfor flere pressekolleger – uten å spesifikt nevne navn. I mange organisasjoner har det lett for at en flue kan bli til en elefant, eller en fjær til ti høns. De som står bak slik aktivitet, burde vite at de med sine handlinger også skader både seg selv og andre mennesker. Og mer enn de selv kanskje aner.
Du verden for en ballade det kan bli i media, særlig i den ”korrekte” pressen, dersom en av dem som sprer vonde og usanne rykter om andre mennesker, selv blir utsatt for legitim kritikk. Da stiller øvrige sympatisører lojalt opp, og går heller ikke av veien for å hugge den aktuelle kritikeren i småbiter, og selv om det vedkommende har presentert faktisk er 100 % sant, og ikke minst kan etterprøves av enhver som måtte ønske å gjøre det.
Hvorfor slik skitten aktivitet fra enkelte i pressen, og særlig når de selv stadig skriker opp om retten til å få ytre seg. Ja vel!! Men skal ikke et offer for pressens sansløse knivhuggeri, engang få lov til å forsvare seg mot løgner, sansløse anklager og beskyldninger? Flere personer, dog uten å gå i detaljer – ikke minst av hensyn til deres etterkommere og øvrige familie, har begått selvmord grunnet forhold som pressen har publisert, i flere tilfeller uten å sjekke fakta.
Misnøyen, særlig med norsk rikspresse, har økt kraftig de siste 10 årene. Dette er også noe sfm.no har påpekt gjennom en rekke oppslag. Vi har vært og er fortsatt i vår fulle rett til å gjøre det. Vi finner det totalt uakseptabelt av medier å forvrenge fakta og fortelle rene usannheter – tross bedre vitende. I saker hvor reinspikka løgn og grove falske anklager om enkeltpersoner har forekommet, så har flere medier nektet å rette opp i sakene i etterkant, og til tross for at udiskutable bevis senere er blitt forelagt. Bergens Tidende er i så henseende et skrekkeksempel.
Skal pressen generelt sett få tilbake sin troverdighet, må alle ansvarlige redaktører og journalister sørge for å ikke presentere usannheter, men grundig sjekke alle forhold i forkant. Helt klart kan det gjøres feil som ikke er bevisste. Men når åpenbare feil oppdages, og enten det nå er av lesere eller personer som er direkte berørt, så har pressen generelt sett en soleklar plikt til å rette dem opp. Dette er ganske enkle spilleregler som ikke burde være vanskelig å følge for noen medier.
