Publisert 13.3.2019
Foto: Sfm.no
Avsløring av myndighetsovergrep, forsømmelser, ansvarsunndragelser mv er godt stoff for media. Dette gjelder også temaer som budsjettoverskridelser, jf Stortingsgarasje-saken, mistanke om korrupsjon og andre mer tvilsomme sakstyper, f.eks Giske-saken hvor vinklingen kan dreies alt ettersom. Fra såkalt «dømmekraft» til såkalt «tillit». Som om mediene visste hva de snakket om, som om mediene var nøye med å definere disse begrepsstørrelsene slik at vi alltid visste hvor vi hadde dem.
Når media skriver om barnevern er det oftest for å lydig etterplapre barnevernideologenes dogmer om at barnevernet griper for sjelden og for sent inn: Flere barn må tas fra foreldrene og undergis offentlig omsorg. Om det offentlige er i stand til å gi omsorg; om dette dogmet strengt tatt har vist seg å holde mål, eller om tilsynsregimene fungerer, er mindre omtalt, skjønt det siste nevnes i noen grad. Da er det fordi man fra ideologisk ståsted ser med ublide øyne på den private delen av barnevernets virksomhet. Omsorgssvikt er blitt vekstnæring for fulle mugger, mye takket være en ideologi (les: falsk bevissthet) som den etablerte presse og toneangivende medier ikke har stilt spørsmål ved.
Når ikke mediene selv, for orden skyld sikter jeg her i hovedsak til de etablerte mediene med ressurser og pressestøtte og tillært lydighet som viktigste journalistiske egenskap, kan ta æren for avsløringer, er avdekking av tvilsomme forhold mindre interessante. Eller media må finne andre vinklinger som gagner mediene og måten de vil kontrollere sine kilder. Dette var tilfelle da Bergens Tidende v journalist Marianne Røiseland ikke fikk styre BTs prestisjebetingende avsløringer. Hun lot en alkoholisert og uetterrettelig person sette premissene, delvis ved å la ham intrigere det aktuelle miljøet av voksne barnehjemsbarn, og delvis ved å skjenke ham for så å bruke ham som kilde. Denne journalistiske metoden er beskrevet grundig i serier Sfm har publisert, også hvordan BTs journalist i sin SKUP-metode-rapport var villig til gå over lik.
Kritikk av media er ikke velkommen, om ikke på samme måte som kritikk av barnevernet frabes, så allikevel på måter som kan ligne. Den mest interessante er også den mest pinlige for media, navnlig kildekritikken. På tale om dømmekraft, eller hvordan skille mellom skitt og kanel, for sammenlignbarhet på mer prinsipielt plan, eller mer konkret i valg av prioriteringer og vinklinger, viser mediene forsvinnende liten evne og vilje til å undersøke forutsetningene for at barnevernet enten ikke gjør jobben sin, eller at de er i overkant ivrige etter å vise sin berettigelse som barnas vern mot foreldrenes svikt, slik det ofte heter. Barnevernet med sine etter hvert mange utdanningsløp og institusjoner har hittil ikke klart å utvikle fag, i betydningen metodisk etterprøvbare holdninger og handlinger. Teori og praksis.
De to første månedene i 2019 har forsynt oss med flere interessante saker, nyhetssaker hvorav flere er gamle saker med ny utvikling. Politimannen Eirik Jensen var tiltalt i rettshistoriens siste jurysak. I ankebehandlingen tillot lagmannsrettens juridiske dommere å overprøve juryens frifinnelse på det ene tiltalepunktet. Uten begrunnelse, men enstemmig, fant man det utvilsomt at juryens samvittighetsfulle arbeide i flere uker, måtte vike for dommernes ikke eksplisitte eller begrunnede oppfatning om sammenhengen mellom «korrupsjon» og «medvirkning til innførsel av narkotika». Slikt skaper ikke nødvendigvis tillit, men mediene er forsiktige med kritikken. Jensen selv uttrykte det som at retten spyttet på juryen.
En annen nylig omtalt sak er «Tolga-saken» hvor 3 brødre nå får kommunens unnskyldning etter å ha vært erklært undermåls gjennom hele sitt voksenliv. Det kan bli interessant å se hva som eventuelt kommer ut av en erstatningssak. Regjeringen har satt i gang stikkprøvekontroll av det faglige grunnlaget for diagnosen «psykisk utviklingshemning». Bra. Men vil man gjøre det samme om «omsorgssvikt». For ikke å nevne myndighetssvikt når det kommer til mangelfull eller fravær av begreper om kvalitetssikring av sakkyndige i familiesaker, eller samrøretendenser mellom media og myndigheter. Det er nok å ta fatt i.
At Norge ikke tåler kritikk av barnevern illustreres av den ferske «konsul-saken» der en polsk diplomat nylig ble utvist etter at han hadde kritisert norsk barnevern på bakgrunn av kjennskap til saker hvor polakker bosatt i Norge var i konflikt med barnevernet. En tilnærmet nøytral beskrivelse av «diplomatstriden» uttrykkes slik av en forsker ved Utenrikspolitisk institutt: «Når han utvises, så forsvinner personen, men ikke problemet». Medier i for nært lojalitetsforhold til myndigheter ser ikke alltid at deres bortvalg av kritiske vinklinger mot barnevernet, ikke fjerner problemene. Heller ikke at brysomme kritikere ikke forsvinner ved sensur og forsøk på stigmatisering, f.eks som påstått «paranoide konspirasjonsteoretikere».
Avdekker man visse i utgangspunktet mer og mindre tenkbare og observerbare sammenhenger, trengs ingen såkalt konspirasjonsteori. Spesielt ikke når en sentral kilde røper seg, som tilfellet var med BTs hovedkilde i «Barnehjemsaken» omtalt i Jan Hansens bok når kilden mange år senere, uten å kunne formulere ett eneste konkret klagepunkt over for Pressens faglige utvalg (PFU) etter å ha blitt angivelig fornærmet i serien publisert i Samfunnsmagasinet, sier at han konstruerte sine overgrepserfaringer for å få mer erstatning. Han løy om egne forhold og løy om andres. Denne personen var så troverdig i pressens øyne at han også fikk medhold i PFU som hadde muligheten til å sette en moralsk standard.
Dette eksemplet illustrerer også at det er viktig å kunne skille mellom ulike overgrepshistorier. For noen gjelder devisen at «det er aldri for sent å ha hatt en forferdelig barndom». Når og hvis media fyrer godt nok opp under og ser muligheten for SKUP-priser og anerkjennelse for avdekking av omfattende overgrep, og med enda større mørketall må vite, får vi saker som f.eks Tysfjord-saken hvor VG har satset stort, men hvor det også kommer avgjørelser om foreldelse hvor man aldri får vite hva som er sant og usant. I etterordet til Jan Hansens bok «Når makten trues» skrev jeg bl.a om «foreldelsesdragen». Jeg har ennå til gode å se etablerte medier med ressurser og stipender ta fatt i dette problemet. Her som ellers må lekfolk ta grep, slik de fleste avsløringer av justismord er resultat av lekfolks utrettelige rettferdighetssans, ikke av jurister eller journalisters faglige innsats.
I den omtalte Lindstrøm-saken fra over 50 år tilbake presterte en samlet presse, tilskyndet av politiske myndigheter på høyeste hold, å «dømme» ekspedisjonssjef Harry Lindstrøm i Industridepartementet som ansvarlig for Kings Bay-ulykken på Svalbard. Dette var det inntrykket av sammenhenger man ønsket at skulle feste seg i folks bevissthet: En korrupt jævel som også var ansvarlig for tapte menneskeliv i den tragiske gruveulykken som i sin tur også medførte regjeringsskifte for en kortere periode. Lindstrøm ble i praksis lynsjet og mistet jobb og rettigheter. I realiteten ble han kun dømt, feilaktig etter eget utsagn, for salg av noe skrap fra en nedlagt gruve på Kongsberg.
Lindstrøm var imidlertid oppegående nok til å saksøke en samlet presse for injurier, for påstander det ikke var dekninger for i avisomtalene. Han vant frem over hele linjen, vesentlig gjennom forliksavtaler. Retten kunne ikke hindre ham. Pressen måtte gi seg.
Dette er så pinlig i norsk pressehistorie at det måtte en fisker fra Senja til for å fremstille galskapen. I likhet med boken til Jan Hansen, er de forskjellige strukturelle nivåene, et godt stykke inn i «finjussen», fremstilt på oversiktlig vis fra lekfolk uten juridisk skolering. Å lese disse to sakskompleksene, delvis gjennom bokfremstillingene, men også mot det historiske bakteppet av etterkrigstidens vekst og industrialisering uten gode nok kontrollsystemer, er en interessant øvelse. Harry Lindstrøm hadde kritisert myndighetene for dårlig kontroll, var en selvstendig tenkende og fagligsolid aktør. Det haltet både her og der i systemene. Kings Bay ulykken var ingen tilfeldighet. Lindstrøms påpekninger var ikke populære på ansvarlig hold.
Her er det fristende å si «say no more», eller at «leseren kan trekke sine egne konklusjoner». En viss dekning har jeg dog for å kunne skrive, med referanse til Markussens bok og utsagn derfra, at Lindstrøm ble ofret. Jeg var 3 år i 1963 og husker følgelig lite eller ingenting fra den tiden. Men jeg har lest meg opp på forskjellige historiske kilder og mener å ha sett noen strukturer i samfunnsbygningen, også fremover i tid. Til våre dager. Det er ikke tilfeldig hvem det er gunstig å tildele rollen som avslører. Eller skurk. Mediene vil neppe prioritere avsløring av myndighetsovergrep uten at de selv får æren. Eller i det minste er sikret fortsatt pressestøtte og kildevern. Var det noen som nevnte korrupsjon?
Jan Hansen var 15 år i 1963 og husker mer enn sunt årene fra 1957-1962, oppholdet på Bergens guttehjem på Garnes utenfor Bergen. Under barnevernets omsorg. En granskningsrapport fra 2003 om forholdene på barnehjem i Bergen og Hordaland, viste stor svikt på mange områder. Det ble påpekt allerede i 1971 at tilsynsregimene ikke fungerte pr 1960, noe man for så vidt kunne funnet ut allerede pr 1960. Men hva lærte man så av erfaring? Harry Lindstrøm fant ut at mye ikke fungerte med hensyn til offentlig tilsyn av industri og bergverk i tiden rundt 1960. Uten å ha sjekket alle kilder altfor nøye, er vi tilbøyelige til å tro ham. Også at han ble sett på som en «pain in the ass», ikke minst hos sin statsråd Trygve Lie (Ap).
Til slutt noen ord om tillit, et lite problematisert tema, til tross for mye omtale, ikke minst i den såkalte «Giske-saken» hvor sannhetene kan være så ymse og hvor VGs redaktør Gard Steiro (eks BT) er en av dem som har dummet seg ut. I del 1 og delvis i intervjudelen med Jan Hansen er nevnt fenomener som påstander om «høyrepopulisme» og «alternative medier». Fra de etablerte mediene oftest sett ned på med forakt. I en leseverdig kronikk i Aftenposten (2.1.2019) skriver to forskere fra Sintef om «Falske nyheter og medienes rolle» om forklaringer på medienes tillitsfall: «Folk opplever at medier og faktasjekkere har et annet ideologisk ståsted enn dem selv. Mediene hevder selv å være objektive og nøytrale, men oppleves like fullt som vridd i retning av et liberalt ståsted og politisk korrekthet».
At de etablerte mediene selv neppe noensinne vil innrømme sine agendaer, er vel den viktigste grunnen til at vi ikke kan ha tillit til dem. Å avsløre overgrep for ofrenes og rettferdighetens skyld har aldri vært og kommer aldri til å bli medienes motivasjon. Men å skyve ofre foran seg, enten de er reelle eller ei, er derimot god latin blant journalister og redaktører. Hvor disse hører hjemme politisk trenger neppe å nevnes.
