Publisert 20.1.2019
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Jeg har i nesten femti år lurt på hva som får slike elementer i den norske forvaltningen, i dette feltet, til å tørre å sette løgn ned i dokumentform som senere brukes som en sannhet. Man må ikke glemme at disse bruker den samme løgnen i sitt eget forsvar i en rettsprosess? At ikke da dommere i slike saker reagerer, er over hva hver eneste avisleser klarer å fatte? Selv en dommer sin inntekt er basert på dette opplegget. Grunnen kan nok være at saken handler om barn, og av den grunn tror at sånt ikke forekommer? Så uklare kan altså mennesker være.
Man har også opplevd at såkalte sakkyndige har sittet i slike rettssaker og hatt en høneblund, for deretter å sammensette sin versjon av saken i ettertid. Man kan lure på hvordan slikt kan forekomme når disse sitter rett mot dommerbordet? Dette forundrer meg, men det er vel slik at mennesker lett lar seg lure så lenge påstander kommer fra » vel ansette mennesker», som mener at de har krav på sannhetsmonopol, selv om svært mange slike kommunale «ledere» kan se ut for å være lystløgnere? Til akkurat disse, vil jeg nå påpeke at denne setningen har et spørsmålstegn bak, og da skal denne oppfattes som nettopp det denne er ment som et spørsmål som krever et svar?
Men disse kommunale disipler er vel så feige at dette tør de ikke ta i, fordi de vet jo at denne påstanden kan bevises uansett hva de måtte mene, og formulere seg ved at de prøver å hevde denne «unntatt for offentligheten» for å skjule sin galskap bak: Disse har blitt tildelt frekkhetens nådegaver, og den viker ikke jeg fra! De er enda ikke født de som tør å si meg imot, de vet at jeg har et titalls mennesker som sitter på dokumenter hvor slik løgnaktighet finnes, og derfor holder de klokelig kjeft! Jeg regner med at de som ser Samfunnsmagasinet og leser hva jeg har av innlegg omkring norsk barnevern, så har jeg til tider vert rett fra levra, og at jeg ikke viker en tomme.
Tror nok at noen elementer som leser i smug får en aldri så liten kjenning i mageregionen, men vil ikke innrømme at jeg har rett. Da er jeg mer forundret over de sittende regjeringer som har sine statsråder som kunne tatt et oppgjør med ulumskhetene, med ukulturen som man klart ser råder, men ikke vil eller tør fordi at da avsløres det ren spekulativ menneskeforakt fra disse elementer, og dette vil de ikke se nettopp fordi at da avsløres det at vi som «driver i denne motstandsbransjen» og ser det meste i de saker vi er inne i, hvor slikt avdekkes, har nok å ta av sammen med de som saken omhandler at dette blir for hard kost.
Jeg har også lurt på hvordan en kommunes advokat kan opptre som reneste Judas i retten, og hvor familiens advokat har prøvd etter beste evner å ta fatt i det som kommuneadvokater har påstått, og enda disse vet at det lyves over en lav sko? Er det da rart at man noen ganger spør seg om disse har fått sin bevilgning på postordre, når dem ikke ser ut til å vite hva og at Norge har undertegnet menneskerettighetene, og at etter straffeloven er det straffbart at det lyves i norske rettssaler? Slettes ikke rart at rettslokaler ofte kaller for løgnens høyborg?
Jeg har jo etterlyst en skammekrok selv i Stortinget og i Regjeringen når de behandler sine saker, men den ser det ikke ut til at de vet hva en slik er?? Men å bruke familier som melkeku for spesielt interesserte – for berikelsens skyld og økonomisk, for å vise i budsjetter at her brukes det svært mye penger på barn i milliardklassen. Man fremmer straffbare handlinger som resultat på flere måter, også fremtvungne selvmord som også etter straffeloven er en straffbar handling! Hvor er den i norsk barnevern som tør å ta tastaturet fatt i dette magasinet for å komme med et motsvar, jeg svarer glatt om dette skulle komme!
Ellinor Nerbø
