Publisert 24.2.2019
Av Ole Texmo
Foto: Sfm.no/Arne Evensen (Innfelt)
«Det vekker fortsatt stor harme og vrede i meg når jeg tenker tilbake på barnevernets fantasirapporter den gangen, virkelig kunne inneholde av ren svada og reinspikka løgn. Fremdeles er det ubegripelig å skjønne at alle de ansatte i barnevernsetaten forholdt seg fullstendig passive, mens overgrepene eskalerte rundt om i distriktene»
Innledende sitat er fra Jan Hansens bok «Når makteliten trues – og ofrene knebles» (Licentia forlag 2015, s68), en bok som burde leses av flere og ikke minst settes på pensumlista til barnevernutdanningen. På det hold ivrer man for tiden med å utvide utdannelsen fra 4 til 5 år. Noe må tiden fylles med. Da Jan Hansen fikk dommen beskrevet i bokens siste del, kunne dommeren like gjerne skrevet som begrunnelse for at erstatningssaken for overgrep var foreldet, at Jan Hansen har seg selv å takke for at han ikke brukte sine 5 år på Bergen guttehjem til å utdanne seg til barnevernpedagog eller psykolog med traumer og senskader som spesialitet. Eller til jurist med spesialkompetanse på foreldelsesfrister som begynner å løpe når man som delvis ødelagt skolegutt på 14 endelig kommer seg ut av barnehjemshelvete.
Idet disse linjer skrives hører jeg på nyhetene om den polske konsulen som har blitt utvist fra Norge etter påstått sjikane mot norske tjenestemenn og kvinner. Det nyhetsoppslagene ikke selv tar opp er at den aktuelle konsulen aktivt har kritisert norsk barnevern med bakgrunn i enkeltsaker hvor polakker bosatt i Norge har fått merke barnevernets overivrighet. Det er først når det forsøksvis skal nyanseres fra andre enn medias egne at det fremkommer at konsulens engasjement kan ha vært brysom.
En forsker på Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) sier på gebrokkent med dog brukbart feilfritt norsk, at det neppe er en særlig klok reaksjon fra norske myndigheter. Når myndighetsservile NRK vil balansere ytterligere, for at ikke publikum skal utvikle skepsis til barnevern og politiske myndigheter, hanker man inn en samfunnsforsker Jørn Holm Hansen som foredrar forskjellene i polsk og norsk syn på familien, hvor det angivelig er respekten for individet og barnas selvstendige rettigheter som dominerer det norske syn <sic>.
Tidsbilder og tidsperspektiver kan være så mangt. Hvordan vil norske medier og samfunn se på «konsul-saken» om 25 eller 50 år? Jan Hansens «Når makteliten trues og ofrene knebles» fra 2015, kan hvis man ser bort fra den familiemessige forhistorien, grovt sett deles i tre tidsepoker: (1) med handling fra etterkrigstidens Norge og frem mot vår tid, mer konkret fra Jan Hansens opphold på Bergen Guttehjem 1957 til 1962, (2) avdekkingen av barnehjemskandalene på begynnelsen av 2000-tallet, og (3) siste akt i det rettslige etterspillet (2013-2015). Spørsmål som reiser seg er: Hvordan vil norske medier og myndigheter i dag se på hva de presterte for nesten 20 år siden? Vil de lære av erfaring? Vil de se annerledes på forholdene om ytterligere 20 år?
En trend det er fristende å antyde at media preges av er at de er blitt mer og mer myndighetsservile, dvs. ukritiske og underdanige inntil det selvutslettende. Hvis barnevern overhode skal kritiseres er det utelukkende fordi de ikke griper inn oftere og tidligere. Dette dogmet gjentas med jevne mellomrom, med et propagandapreg som Hitlers minister Heinrich Himmler ville nikket anerkjennende til. De som ytrer seg mot denne trenden dels ved å kritisere barnevern og dels ved å kritisere medias unnfallenhet, stemples raskt som paranoide konspirasjonsteoretikere. Eller høyrepopulister, hvor gangbare kriterier i mainstreammedienes (MSM) ekkokamre er nettopp skepsis til etablerte medier og til politikk og myndigheter. (et tredje og fjerde kriterium er visstnok å bruke forkortelsen MSM, for ikke å nevne politisk korrekt eller PK). Språket avslører, må vite.
Barnevernets herjinger er nå vokst i et slikt omfang at det er umulig for media å ikke dekke noe av kritikken, men gjerne med forbehold for at det er våre nye landsmenn og kvinner som rammes utfra kulturelle misforståelser. Myndighetskritikk er en farlig øvelse for journalister, pressestøtten kan ikke lenger tas for gitt, men man kan foreløpig regne med at kildevernet beskytter presse og media mot krav til etterrettelighet.
«Det er faktisk et lite mysterium at saken ikke er på pensum i juss, journalistikk og politikk. Ingrediensene er spektakulære, overgrepene mang og resultatet så uendelig tragisk»
Slik skriver Svein Tore Bergestuen i en større 5-siders artikkel i Dagsavisen 3.11.2018: «En folkefiende», om etterkrigstidens mest spektakulære karakterdrap «Lindstrøm-saken». For lesere som aldri har hørt om Lindstrøm-saken, kan hende nettopp på grunn av den historiske taushet media har sørget for de siste 50 årene, kan jo dette virke oppsiktsvekkende, ja for noen sikkert for drøyt. Samfunnsmagasinets serie om Justismord presenterte en egen del om Lindstrømsaken, som det eneste presseorgan inntil 2007. Vinklingen var vesentlig basert på boken til Senja-fiskeren Hjalmar Markussen fra 2000 «Prosessen mot Lindstrøm, et politisk justismord», en bok som ble tilnærmet totalt tiet i hjel av det etablerte pressenorge. Nå kommer de etter. Pr november 2018 lanseres en dokumentarfilm kalt «Syndebukken» vist på NRK samme dag Bergestuens store lanseringsartikkel var på trykk.
Lindstrømsaken og medias pinlige taushet om fiskeren Markussens bok er interessant av flere grunner: politisk, historisk og mediamessig. Her er det mye å gripe tak i. En nærliggende grunn for denne skribent er som man forstår den taushet Jan Hansens bok «Når makteliten trues» er blitt gjenstand for, en bok med andre temaer men ikke mindre myndighetskritisk, om vi justerer for målestokk og politiske konsekvenser. Ser vi på tidsbildet for de tildragelsene Jan Hansen beskriver i sin bok, er det den sammen tidsepoken hvor forløpet for Lindstrøm-saken fant sted. Da Arbeiderpartiet styrte og bygget landet, og Krf styrte Bergen, kunne det vært fristende i legge til i disse splittelsestider.
Lenger frem i tid er avsløringsjournalistikken blitt en trend, i alle fall i medias eget skrytevokabular. Rundt år 2000 kom det en rekke oppslag om overgrep på norske barnehjem tilbake i tid. Mange journalister surfet på bølgen. Med SKUP-pris i blikket. En av de som satset sterkt var Bergens Tidendes Marianne Røiseland.
Så vel i boken «Når makten trues» som i Samfunnsmagasin-seriene «Tid for oppgjør» og «Media og ofrene» er beskrevet hvordan BTs journalist gikk frem og det er ikke for hardt å ta i: gikk over lik. Presse og media ser ut til å måtte ha en klar garanti for egenkred for å ville ta i stygge saker? Eller også: må de selv oppdage kritikkverdige forhold for å ville omtale dem? Når lekfolk kommer med ikke bare sine egne historier men også andre forhold vi i vår naivitet mener og tror bør ha almen interesse, er vi prisgitt medienes luner. Selv foretrekker de etablerte mediene å tro at de forvalter en kvalitetsbevissthet og kildekritisk finfølelse andre enn media egne ikke behersker, en holdning vi finner paralleller til hos jurister og psykonomer.
Medias taushet er kanskje ikke helt uforklarlig. Til Jan Hansens utsagn om at det er «ubegripelig å skjønne at alle de ansatte i barnevernsetaten forholdt seg fullstendig passive» kan det gjelde den noenlunde samme mekanisme i motivasjon, eller mangel på sådan: Når vi selv ikke kan få æren for å gripe inn og stoppe overgrepene som de edle menneskene vi er, lar vi det passere. Uegennyttighet er en uting, synes å være devisen. I Jan Hansens bok, skrevet altså av en person som fikk sin skolegang ødelagt på guttehjemmet drevet som utdanningsinstitusjon men uten godkjennelse, skriver forfatteren: «Når makteliten føler seg truet, tar de straks i bruk gjennom skitne knep for å kneble sine ofre. Truslene fra daværende byrådsleder fra Ap skremte ikke oss tre som fortsatt sloss mot øvrigheten. Løvetannbarn er nemlig ikke så helt lett å tråkke på». Ikke verst skrevet av en person som ikke fikk den grunnskoleutdanningen han hadde krav på. Som individuell rettighet.
