Publisert 5.7.2024
Arkivfoto: Sfm.no/Jan Hansen/Dover/England
Mange ser at måker kommer flaksende og stjeler om du har en matbit eller en softis i hånden. Joda frekk – kanskje er den litt frekk, men det har nok med å gjøre at den får for lite mat.
Måkebestanden er jo i tilbakegang sier man og noen har satt den på rødlisten over utrydningstruede fugler.
Hva er så årsaken? Jo, dette handler om at sjøen/havet er fritt for åte, maten som måkene naturlig skal leve av. Krill skal jo fiskes opp og brukes som «tran-tabletter» for at man skal bli rik på salget av disse, og da blir det mindre for sjøfugler å leve av? Da er denne måken så slu at da tar han det som vi mesker oss med, smuler, is (som vist i aviser), og annet som vi (tilfeldig?) slenger fra oss i både utkantstrøk og i by-bildet. Dette får intelligensen til individet måker til å bli noe kreativ, all den tid de tar maten ut av hendene dine og flyr før du får sukk for deg.
Hadde det vært noe at by-renovatøren la opp til en fast plass man kunne gi litt mat til denne flyvende eksperten? La denne tanken henge litt i luften, hvordan kan dette gjøres? Ville det lokke fuglen dit utenfor selve by-bildet? Om man er aldri så sinna på dette flyvende objektet, så er den likevel ikke «dummere» enn at den skjønner at «matstasjonen» er flyttet på? På hytta når vi er på sjøen for å fiske dagens middag, så sitter den der på ripa på båten og tigger etter mat (innvollene til fisken), og det går ned på høykant og det tar ikke lange tiden. Etterpå setter den seg fremst på båten så nær deg, at du kunne klappet den på ryggen og venter på neste runde med mat. Til og med på hustaket har den reir og egg/unger. Litt vanskelig å komme til for å fjerne reiret om man ville, for rett plass er funnet som gjør det noe vanskelig å komme til. Smart er de luringene.
Så klager noen på måke-skriket når den skal varsle at her kan det være mat på gang. Om vi tar fisken med hjem før jobben med å tilberede den ved trappa, så skjer det at den sitter på taket på mønet og venter, eller så når jeg hiver ut en skalk i biter og roper et navn på den vi har lagt navn på. Etter noen sekunder ser jeg noe hvitt i luften som flakser med det vingen kan bære, og for å komme først til matfatet, som om den vet hva jeg har laget til.
En gang kom den helt inn på kjøkkenet (den pene inngangen vel og merke og ikke hverdagsinngangen, all den tid den døren stod åpen). Den tittet med skråblikk på meg om jeg hadde noe å gi. «Ho Måsi» hører nok etter at hun blir ropt på og kommer på tilropet. Etter en liten stund har vi hele familien på tunet og som vil ha en godbit. Bedre renovatør skal man nok lete for å finne. Alt går ned på høykant, ingen matrester eller matavfall nei. Et hyggelig besøk som får litt kjeft om de skriker for mye, og de lystrer merkelig nok. De ser ut for å skjønne hvem som er venn og matmor.
Ellinor Nerbø
