Publisert 22.5.2018
Av Wilfred Høsteland
Foto: Colourbox
Noen årtier tilbake var der stort sett klare skillelinjer mellom de forskjellige politiske partiene. Høyre og Arbeiderpartiet var to klare motpoler, – men Venstre og Høyre har vel egentlig ikke vært så store motpoler som retnings-betegnelsene skulle tilsi. Høyre og Venstre skulle jo – teoretisk – også være motpoler. Teoretisk, vel og merke. Fremskrittspartiet og Venstre var så og si i et hat-forhold inntil Venstre snek seg inn i regjeringen, og Fremskrittspartiet og Høyre opptrådte som en slags konkurrenter med Arbeiderpartiet som sin hovedfiende.
Ikke noe av dette stemmer lenger i dagens situasjon. Kristelig Folkeparti er fortsatt et værhane-parti som ingen vet hvor de har. De allierer seg skiftevis med Høyre og Arbeiderpartiet – det er vel det innen meterologien kalles skiftende vinnretning. Politisk allierer de seg der hvor en maktposisjon synes å ligge nærmest til enhver tid. Senterpartiet synes mest rakrygget og burde vel kanskje fjerne seg litt mer fra Arbeiderpartiet i regjeringssammenheng. Det er jo egentlig et såkalt borgerlig parti.
Det heter at makt gjør blind. Makt gjør også falsk! Nå sitter tre motpoler i regjering sammen og smiler tilfreds utad mens de sannsynligvis ikke er særlig enige innad. Men her er det viktigst å ha makt. Da svelger man gladelig noen kameler og svikter uten skrupler sine velgere. Det beste eksempelet i dagens regjering er Fremskrittspartiet som i dag klart styres av Høyre. Ut fra et demokratisk prinsipp skulle ikke mikropartiet Venstre ha noe i regjeringen å gjøre. Men her er det like mye Høyre som søker flest mulig med seg for og om mulig styrke sin regjeringsposisjon.
Det er forstemmende å konstatere hvordan partiskillene mer og mer strykes ut. Arbeiderpartiet henger seg gjentatte ganger på Høyres ofte ansvarsløse politikk, og går slik mot både LO og et tresifret antall av landets AP-ordførere i viktige saker. Det straffer seg – noe Jonas Gahr Støre for lenge siden burde ha innsett. Men det gjør han tydeligvis ikke. Det er sannelig en tanke at Støre, som tidligere Høyremann og multimillionær, skiftet parti etter avtale med Høyre for slik å lirke Arbeiderpartiet mer og mer inn til Høyre. Partiskillene deres er jo ikke nevneverdig store lenger. AP fører i stor grad Høyrepolitikk nå. De vet vel at de tradisjonelle vanevelgerne (som AP sikkert har flest av) likevel ikke forlater partiet – «det er jo arbeidernes parti»! Men det er lenge siden! Utrolig hvor mange som ikke har oppfattet det!
Man er i dag vitne til en smitte-effekt innen de forskjellige partiene som mer og mer enes om de viktigste sakene i landet, og som gjør Norge mer og mer bundet til styring fra Brussel og av andre europeiske institusjoner innen svært mange og viktige områder – EØS, OECD, Schengen, etc. etc. Den selvstendige politiske holdningen til stort og smått smuldrer mer og mer bort fra år til år. Folket blir lurt – bedratt av «sine» egne politikere. Det er egentlig helt utrolig hvor lenge Ola og Kari Normann følger blindt med uten å åpne munnen i protest! De politiske virus ser ut til å ha en stor og ukontrollert smitteeffekt. Spørsmålet er kort og godt: Hvor skal det hele ende??
