Publisert 27.8.2018.
Av frilansjournalist Jan Hansen (MNJ)
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Over tid har det framkommet at hele 70 – 75 % av barnevernsbarna kommer vesentlig dårligere ut enn andre. Nova har også forsket på slike problemstillinger, og som flere enn bare de har belyst gjennom mange år. Det kan derfor ikke sies å være noe nytt. Så var det dette med å lære av det som skjedde før. Akkurat det synes fortsatt å være det et stort problem for norske myndigheter (på flere områder), i landet som snart har like mange ”eksperter” på alle felt som det har gråspurv og fiskemåker.
Barnevernsbarn, slike som senere har klart seg på egenhånd i samfunnet, har i hovedsak ikke noe som helst å takke barnevernet for. Og de er mange. En god del mennesker lever fortsatt i den troen at bare barn og unge kommer raskest mulig under barnevernet, til og med før de er kommet ut av mors mage, så blir alt så bra for dem senere. Fakta er det stikk motsatte. For jo tidligere en omsorgsplassert kommer seg ut av klørne på barnevernet, jo større er sjansene for at vedkommende klarer å etablere seg, og siden få startet et bedre liv enn det livet mange får seg tilbudt av systemet – som samtidig tenker for dem. Det siste er jo det mest destruktive som skjer.
Hvordan kan jeg som ikke er utdannet ”fagekspert” (??) på barnevern, tillate meg å skrive noe slikt som jeg her gjør, og hvordan kan jeg uttale meg på en slik måte? Se det vil nok mange ”synsere” og ”forståsegpåere” (??) naturlig nok spørre om. Og her skal slike få et klart svar: Grunnet bl.a. media relatert arbeid helt siden 1974, samt mange andres og personlige erfaringer med barnevernet, og bygget på faktiske hendelser og opplevelser, og som de aller fleste burde fått slippe å oppleve. Det var forresten i grevens tid at jeg selv, etter nesten fem år i et ”offentlig ulovlig fangenskap” – hos voksne barnemishandlere og misbrukere, klarte å komme meg unna. Men det er dermed ikke sagt at helvete og selve oppholdet ikke satte spor etter seg i voksen alder.
De som fortsatt skriker høyt opp om ”store mørketall”, og om barn som antas mishandlet og utsatt for grov omsorgssvikt, beviser selv at de feiler i hele 70 – 75 % av tilfellene. Altså! Av 100 omhendetatte barn går 70 – 75 av dem til dunders i voksen alder. Hva forteller dette andre mennesker som heller ikke behøver systemets hjelp til å tenke? Jo, det forteller at barnevernet fortsatt ikke er i stand til å løse sine oppgaver som de etter loven er satt til å løse – på skattebetalernes bekostning. Når skal de lære, og vil de noen gang lære?
Samtidig er det på sin plass å ta med at ingen må forsvare reell mishandling og ren omsorgssvikt av barn. Det er rent ut sagt også grusomt når ikke engang mindreårige skal kunne få bevege seg fritt omkring, uten å risikere å bli antastet av voksne eller ungdommer som ikke kan la dem være i fred. Ingen kan på noen måte forsvare handlinger som den nylig begåtte i Rogaland, mord på et 13 år gammelt barn. Og selv om vedkommende som utførte ugjerningen hadde vært eller ikke under barnevernet. Den 13 år gamle jenta fikk sitt liv brutalt avsluttet.
Både som ungdom og voksen har man selvsagt et personlig ansvar for både eget og andres liv. Uansett om man har hatt det særdeles tøft og svært så vanskelig i barndommen, så må ikke det bli en godtatt hovedunnskyldning for at man selv kan begå straffbare handlinger. Det er som kjent ikke forbudt for noen å tenke.