Publisert 26.9.2018
Av Hilde Ottesen
Illustrasjonsfoto: Colourbox
SFM skrev for ca 7 år siden om en mor og datter som satt fengslet på Filippinene, etter å ha rømt fra norsk barnevern. Men fortsettelsen på historien er det ikke mange som vet. Jeg som er moren i denne saken, vil gjerne oppdatere dere om hvordan livet vårt ble etter at vi ble sendt til Norge – sammen med 4 sterke politifolk fra Stavanger. Det er nesten på datoen den dagen da vi ble arrestert det var den 27. september 2011. Når dette skrives er det den 25. september 2018.
Den 27. september 2011, en veldig tung dag for både min datter og meg. Vi stortrivdes på Filippinene, min datter gikk på en god internasjonal privatskole og stortrivdes der, skoleuniform med svenske farger og alt. Jeg glemmer aldri den dagen hun måtte ha på seg den skoleuniformen med de fargene første gangen. Da var det rynking på nesen og grimaser, ikke over uniformen, for det hadde hun vært for fra før vi flyktet, men at hun så ut som ett svensk flagg. Hun vente seg fort til den uniformen da og trivdes med at alle måtte gå likt kledd.
(Ett lite tilbakeblikk)
Jeg skulle skrive om livet i ettertid fra da vi kom til Norge den 27. november 2011. Resten av historien har nok de fleste fått med seg. Den var tross alt skrevet om i norske aviser, var på norsk tv, skrevet om i flere utenlandske aviser, bla. i amerikanske aviser, samt at saken kom opp på filippinsk radio. Vi tok flyet fra Kalibo til Manila til immigrasjonskontoret den 26. november. De kom og vekket oss rundt kl. 3.00 om natta, fordi vi skulle rekke ett fly kl 06.00 om morgenen fra Kalibo til Manila. Jeg ble lovet en høring i Manila slik det er skikk og bruk der nede, men det viste seg at den norske ambassaden, hadde tatt den for oss mest sannsynlig fordi vi ikke skulle si noe norske myndigheter ikke ville ha ut.
Min datter er kjempeflink i engelsk og jeg greier meg rimelig godt selv, så vi ville ha fortalt sannheten. Bla. at barnevernet i Norge ikke hadde noen sak mot oss, rett og slett fordi de glemte å fornye vedtaket fra fylkesnemnda. Ergo hadde jeg hovedomsorgen for datteren min i over 11 måneder mens vi var der nede. Eller at norske myndigheter kansellerte passene våre, og uten noen informasjon hverken til oss eller advokaten vi hadde. De hadde tross alt mulighet til å få tak i advokaten min. Og kansellering av pass er en forvaltningssak. Vi har 3 uker på å anke den avgjørelsen, eller rettere sagt, alle andre enn oss hadde den rettigheten.
At rådmannen i Kristiansund tillot politiet å dra på grunnlag av en papirlapp uten heading eller underskrift osv, osv. (Hadde vært en god sak til menneskerettighetsdomstolen hadde det ikke vært så dyrt.) En venn av meg overhørte på politikammeret her i byen at de skulle stanse alle trygder inkl barnetrygd og bidrag til oss, for å sulte oss tilbake til Norge. Nå slapp vi å dra hjem igjen, og takket være alle de fantastiske menneskene som finnes der ute og som bidro til at vi overlevde økonomisk. Men tilslutt måtte vi «hjem»til ett land ingen av oss trivdes i.
En novemberkveld med storm og vi to i sommerklær. Jeg spurte politiet om det var greit om vi dro inne på flyplassen å kjøpe en jakke til hver av oss, men fikk nei. De hadde klær til oss på politistasjonen i Stavanger. Så sommerklær ble det til vi kom til Norge og vinterværet her. De snakket halvveis sant da. De hadde samlet inn litt klær nok til en person, ikke to. Og jeg sa at min datter skulle ta dem. Hun nektet siden jeg ikke fikk klær. Så de måtte ta klærne tilbake mens vi frøs. Jeg vet ikke om noen av dere som leser dette har opplevd en glattcelle i Norge? I så fall kan jeg fortelle at en må ta skoa av på utsiden av cellen, en får ikke noe pledd å ha over, seg og rommene er iskalde. I alle fall når en har på seg klær som er tilpasset 34 grader ute. Og de fleste vet at en bruker helst ikke sokker heller i den varmen. Men likevel fikk jeg ikke beholde ballerinaskoene jeg hadde på meg.
Det virket som om både politi og barnevern håpet at jeg skulle fryse i hjel, for da slapp de å ha noe mer med meg å gjøre. Min datter slapp glattcella da, men hun fikk det verre, hotellrom der barnevernet satt og overvåket henne hele natta. Til tross for at hun latet som om hun sov, så prøvde de å hjernevaske henne. Det var ei helt annen jente jeg møtte på flyplassen morgenen etter enn den som forlot meg kvelden før. Hun var glad og håpefull da hun måtte bli med barnevernet, og om morgenen var hun mutt og innesluttet. Hun så deprimert ut.
Vi tok først flyet fra Sola til Bergen, hvor jeg lærte at lensmannen som hadde ledsaget barnevernsansatte nedover til Bergen, ikke likte oppdraget han hadde fått. Han ba meg om unnskyldning og forklarte at han måtte ta oppdraget. Om han ikke hadde gjort det ville han ha mistet jobben, hvilket jeg skjønte selvsagt. Han var til og med såpass at han tilbydde seg å spandere en flaske Solo på hver av oss, siden det var det eneste vi hadde savnet av brus og matvarer fra Norge. Men vi takket nei. Vi satte oss ett stykke unna buruglene (barnevernstantene) (unnskyld til de virkelige burugler, dere er flotte), slik at de kunne se oss men ikke høre oss. Det irriterte dem nok en god del.
Min datter hadde pugget menneskerettighetene da vi var på Filippinene, hun lærte seg også barnekonvensjonen på egenhånd. Så når vi satt på flyet fra Bergen på vei opp til Kristiansund, fikk vi fikk sitte sammen takket være lensmannen. Barnevernstantene fikk setet foran oss og lensmannen ved siden av oss på andre siden av midtgangen. På flyturen oppover sa jeg til min datter så høyt at jeg visste barnevernstantene hørte det, at hun måtte huske menneskerettighetene sine og barnekonvensjonen, for jeg visste hun hadde lært seg dem. Jeg så da disse barnevernsdamene krype sammen i flyet. Og jeg tror også at lensmannen sendte oss ett blunk. Rett og slett fordi det fikk disse damene til å krype sammen.
Vi fikk igjen, takket være lensmannen, hele 3 kvarter alene på Kristiansund politikammer. Vi var alene på ett lite kott med telefon, selvsagt med kun intern linje. Den lensmannen gav meg også kortet sitt om det skulle være noe. Så ble datteren min kjørt av sted med flere ukjente mennesker til faren, som barnevernet i en rapport jeg har hadde dømt nedenom og hjem som omsorgsperson. Men alt er bedre enn ei mor som kjemper med nebb og klør for barnet sitt. De gir blaffen i hvor sunt det er for barnet bare de får viljen sin.
Fortsettelse følger.
