Publisert 28.9.2018
Av Hilde Ottesen
Illustrasjonsfoto: Wikipedia
Men min datter rømte gang på gang fra faren. Om ett barn har det bra, så rømmer de ikke. Og hun rømte til meg de fleste gangene. For meg var det besøk og kontaktforbud fra november til februar 2012. Det var farens vilje, ikke datteren min sitt ønske. Hun ville ha kontakt med moren sin. Men som vanlig kommer ikke barnets beste først. Hun ble truet av ansatte i barnevernet både mot å møte meg, for da ville hun ende opp på institusjon, og mot å få barn, for da ville de ta barnet på fødestuen. Hun var da 17 år gammel og hadde ingen planer om å få barn før hun hadde utdannelse og jobb.
Trusler er noe de ansatte ved barnevernet er flinke til. For min del var det rettssak på rettssak, og nå var det en barnefordelingssak det dreide seg om. Barnevernet hadde tapt sin sjanse da vi var på Filippinene. Likevel kom de å stille opp for far i denne saken, en far datteren min ikke ville bo hos. De anklaget en venn av meg om å ha tatt barnepornografiske bilder av datteren min, men ingen fikk se de bildene, de ble slettet av politiet før noen sak kom opp. Og forresten. Om bikini eller pysj er barneporno, er det mange som bør sørge for å kvitte seg med bilder. For datteren min gikk alltid med bukser eller shorts eller pysj så lenge vi ikke var på stranda.
Og så vidt jeg vet, så er det heller ikke lov å dra inn andre folk i en sak hvor de ikke er stevnet inn eller medhørende? Det var barnevernet flinke til å gjøre, samt å komme med krokodilletårer. Barnevernsvesenet som var sendt fra Fræna barnevern, satt seg nemlig ned å storgrein når advokaten min skulle spørre henne ut. Retten tok en pause på 10 minutter på grunn av denne damen. I pausen må jeg tilstå at jeg lo så tårene rant på grunn av den patetiske oppførselen hennes. Hun var virkelig liten og smålig der hun satt å ikke greide svare på spørsmålene til advokaten min.
Når straffesaken om barnebortføringen kom opp i oktober 2012, hadde jeg fått vite om den ei uke før saken skulle opp. Jeg skulle da få tak i vitner osv, mens min eks hadde fått den samme informasjonen over en måned tidligere. Rart rettsystem når den som blir anklaget for noe er den siste som får vite når saken kommer opp. Jeg for min del mener de burde være de første. Den saken gikk over en hel dag. Min datter vitnet, og etter hennes vitnemål sa dommeren at ” Etter denne unge damens vitnemål trenger vi ikke flere vitner. Hennes ord står med ildskrift bak på veggen her”. Da løp daværende barnevernsleder i Kristiansund ut av rettssalen med påstander om at hun hadde annet møte. Det hadde hun sikkert, ett møte med seg selv i døra.
Men daværende bv-leder slapp ikke unna så lett. Daværende kjæresten til datteren min var også ett av barna som barnevernet i Kristiansund har herjet med i mange år, og som var feilaktig tatt. Og hun løp rett på han og faren hans i korridoren ved rettssalen. Jeg lover hun fikk seg noen raketter der sola aldri skinner, for de fortalte i ettertid at de hadde ikke sett noen løpe så fort før. Advokaten min hadde bedt daværende kjæresten til datteren min om å få kopiert opp noen papirer til retten, og da han kom inn for å levere dem fikk jeg vite at faren til datteren min sto og truet mine vitner. Han ble anmeldt av en av mine vitner som politiet senere kalte ei «hysterisk kjerring» og geleidet ut av politihuset hvor også retten er. Advokaten min brydde seg ikke om å ta dette opp med dommerne.
Datteren min fikk muskelkramper og slet psykisk på grunn av alt som foregikk. Jeg tok henne til legevakten og fikk bestilt time hos lege for henne til tross for at dette var fars ansvar. Hun hadde samvær med meg ei helg, men på grunn av muskelkrampene måtte hun på legevakten og fikk ikke time før etter at bussen var gått om kvelden. Ikke hadde jeg kommet til å sette henne på bussen i så dårlig forfatning som hun var heller. Dette var en søndagskveld og jeg gav beskjed til far. Dagen etter ringte jeg fastlegen hennes og fikk time to dager senere, altså liten vits for henne å dra frem og tilbake. Hun roet seg ned og muskelkrampene avtok. Legen trodde det var problemer med nakken, og fikk henne inn på MR mandagen etter at hun hadde vært hos legen, som var onsdag. Jeg kontaktet far om dette og ringte skolen for å gi beskjed om at hun ville bli hos meg frem til hun hadde vært på MR. Hun var da fylt 16 år.
Torsdag hadde far ringt skolen og sagt at han ikke visste hvor datteren min var, og de kontaktet barnevernet som kom til mitt hjem med politieskorte. (Eller i deres tilfelle idioteskorte). De hadde til tross for manglende ransakelsesordre klatret opp på verandaen min, prøvde å lukke seg inn selv osv, og datteren min fikk ett oppbluss av muskelkrampene. Hun hadde rett til å nekte bli med dem, men for fredens skyld, valgte hun bli med likevel. Jeg måtte hjelpe henne med å få på seg klærne, pakke kofferten hennes og støtte henne nedover den bratte bakken som var utenfor huset.
Barnevernsansatte som var med, tok henne med i bilen de hadde mens politiet sto igjen for å prøve prate meg ned. Det greide de ikke. Så jeg spurte politibetjenten om hvordan det føltes å ha ødelagt enda ett barn og helsen til ett barn. Jeg fikk aldri svar. Det de ikke visste, var at jeg hadde vitner på det som foregikk. Daværende kjæresten til datteren min var i kjelleren og huset var ganske lytt så han hørte alt. Jeg tilstår at tårene rant da jeg gikk oppover bakken til huset, men ikke f…. om politifolkene eller barnevernansatte skulle se det. Og gråt ganske lenge etterpå også. Men ikke en tåre har falt siden den dagen.
Jeg fikk av retten beskjed om å ikke møte min datter frem til neste rettsmøte, men fikk telefon fra min datter om at faren ville jeg skulle følge henne til MR og alle legetimer hun måtte ha. Hun ville ikke at faren skulle følge henne. Det var mammas jobb. Hun bodde med ei venninne en gang hun rømte hjemmefra faren. De ble truet med anmeldelse. Så hun dro hjem igjen. Da flyttet daværende kjæresten inn til henne hos faren, slik at hun kunne føle seg trygg der. Og der bodde de sammen til farens ergrelse frem til de fikk seg leilighet i Kristiansund. Hun har bodd i nærheten av meg siden da.
Hun er nå 22 år gammel og bor fortsatt i nærheten av meg. Og har jevnlig telefonkontakt med faren. Jeg tror jeg vil si det slik Barnevernet vant ikke, de tapte – igjen – for meg. Ja de laget ett helvete, men vant ikke. Pr i dag leter min datter etter jobb, hvilket er ikke så lett i dagens Norge, og jeg har PTSD og invalidiserende sosialangst samt div andre angst typer og er 100% ufør uten restarbeidsevne.
