Publisert 27.9.2017
Av Terje Haugom, adjunkt
Foto: Colourbox
Etter 31 år i Grunnskolen, har man fått erfaring med litt av hvert. Fenomenet mobbing har ofte vært en del av lærerens, elevenes og foresattes hverdag. Personlig har jeg vært deltager i flere gode anti-mobbe-programmer ved en del av skolene hvor jeg har jobbet, som f.eks. Ohlweus og Zero. Programmene forutsetter et forpliktende samarbeid og samspill mellom alle i skolens personale og elevene – ofte representert ved elevrådet. Blir de fulgt opp på et lojalt og solidarisk vis, kan de fungere bra, og bidra til et tryggere og sunnere miljø ved skolen.
Men ingen kjetting er sterkere enn det svakeste ledd. Det er menneskelig å prøve å unngå trøbbel for seg selv. Dessverre finnes det en god del lærere som ikke vil «tape ansikt eller ære» i kollegiet ved å innrømme at det skjer ting i nettopp deres klasse, som skulle vært tatt tak i allerede i første fase. «Ingen mobbing i min klasse, nei!» Når foreldre – hvis barn har fått klage for mobbing av andre – får budskapet servert, er ofte reaksjonen «Å nei da! Vårt barn gjør ikke slikt!» Og når melding om tilfelle av mobbing når fram til rektors kontor, «vil det bli satt i verk tiltak»… Dessverre som oftest renner det ut i sanden, og livet til offeret blir aldeles ikke lettere.
All erfaring viser at barns mobbing av barn ofte foregår i det skjulte, og sladring betyr enda mer plaging, juling, utfrysing, rykter… De psykiske problemene fødes hos mobb-offeret fra første stund dette starter, og for de flestes tilfelle varer plagene som minner langt opp i voksen alder. Svekket selvbilde, svekket tillit til andre, traumer, mareritt o.l.
Lærere som får mistanke til – eller avdekker – noe som kan betegnes som mobbing, plikter å ta tak i det som skjer. Enten direkte med de involverte, eller omgående bringe en bekymringsmelding fram for kolleger og skolens ledelse. Ingen skal stå alene med hvordan problemet løses. Glem ikke at skolen også har ansvar for elever på vei til og fra skolen! Som i konflikter mellom voksne, gjelder også for barn en viktig regel for problemløsing: diplomati og den gode samtale! Ikke ørefik, knyttnever og kjeft! Lærere som velger å tie stille om slike problemer i sin klasse, og lar det skure, inntil andre er nødt til å ta affære, bør sies opp! Likeså rektorer som er vel vitende om slikt, og velger å feie det under teppet, for ikke å få riper i «lakken» og skolens anseelse! Pedagoger har ansvar! Alle barn har rett til en trygg skolehverdag, og et godt og harmonisk liv videre!