Publisert 25.9.2019
Foto: Colourbox
Man kan ikke la være å si at det foregår et utstrakt maktmisbruk når man er vitne til at norsk barnevern, benytter seg av det de mener er «lovlig makt» eller man kan si maktmisbruk, når det tillates at man synser slik man gjør i familiens dokumenter som omhandler barnevernssaker. Det man får se der man prøver å hjelpe i en opphetet situasjon mellom familien og barnevernet og man så leser dokumentene som er produsert så ser man mye diffust.
Når man ser at barnevernet skal forsøke å dokumentere en påstand så ser man at der står: -«Det synes som om”, før man kommer til hva man syns er feil. Ikke alltid ser man konkrete sannheter som burde bevises fra etatens side. Det er litt merkelig hvordan man synser seg frem til konklusjoner man ikke klarer å bevise grundig nok, men hvor man pakker saken inn i en bomulls-lignende tilstand som gjør at familiens advokat får problemer med å skille klinten fra hveten i de påstander som man ser i familiens dokumenter.
Noen ganger har man som familiens hjelper tatt selv natten til hjelp for overgå dokumenter man er nødt til å rette på i egne kommentardokument, for å hjelpe advokatstanden i å ta tyren ved hornene i rettsbehandlingene i saken. Det er litt merkelig at slikt skal være nødvendig når men er vitne til en etat innen kommunen i førstehånd som har ansatte som viser seg å være helt på jordet ut fra noen lærebøker man har hastet gjennom i en utdanning som er helt rå!! Jeg mener oppriktig at disse lærebøkene ikke er «up to date», og innehar holdninger som man bare blir helt matt av, og som man mener oppriktig passer bedre som opptenningeved enn en lærebok.
Man ser også andre ting i dette hva gjelder det å bli fosterforeldre. Disse må gjennomgå noe man kaller for ”PRIDE-KURS” hva nå dette inneholder. For noen år siden så fant man ut at hundeeiere kunne være gode omsorgspersoner og lette etter fosterforeldre blant norske huseiere med hund, for ikke å snakke om at etter dette så ble det folk med pene hager som var aktuelle. Så fant man ut at man skulle skaffe seg utstillingsdukker som man plasserte ute i busskur og andre egnede steder, med en beskjed rundt halsen der det stod: -«Hjelp, jeg trenger en fostermamma”. Disse dukkene var lenket fast til dette busskuret eller der dette var aktuelt, helt til en person i Trøndelag ett sted ringte og ville bli dennes «fostermor». Da tok denne vendingen slutt. Så man skal vel kunne si at kreativiteten er upåklagelig?
Men hjelpen som er ment, er ikke er slik den skal i svært mange tilfeller der man hadde en gylden mulighet til andre løsninger, enn at (som noen vet) bruker mennesker man kjenner fra før, eller at man selv som barneverner tar over det barnet dette handler om, altså en egen interesse nettopp med grunn i hva man får for «oppdraget»…for det skjer, dette vet man. Når man i tillegg blir vitne til at fosterbarn (sier ikke alle her) men noen, som slettes ikke får det bedre så lenge man også vet at fosterbarn har hatt opp mot et titalls fosterhjem man har oppholdt seg i. Blir det ro rundt barnet i dette? Selvsagt ikke.
Bedre er det ikke i våre barnevernsinstitusjoner som også er så som så. Også her ser man svært mye som er under radaren. Her er man også satt til arbeid selv som barn. Er det lovlig? Da tenker jeg på arbeid i fysisk form, mens man unngår skoletimene et barn bør og har krav på. Flere har kommet ut fra barnevernets klør uten noen skolegang og eksamen, og stille ganske svakt i et arbeidsmarked eller annen etterutdanning man kunne fått. Ikke engang tannhelsen er undersøkt i barnevernets klør. Når man ser unge som i en alder der man er i sin beste alder etter at man «ble fri» sitte uten tenner som tidligere barnevernsbarn, da har nok systemet sviktet grov etter min mening. Og dette mener noen er et godt barnevern? Det er trist å si det, men dette er langt fra bra. Det kan umulig være godt nok!!!
Ellinor Nerbø
NBBO
Norsk Bistand for Barnevernsofre
