Publisert 27.2.2023
Foto: Colourbox
Pensjonsreformene i EU er initiert av OECD og EU. OECD lagde en rapport om velferdssystemene i OECD-landene som kom en gang på 1990-tallet – hvor Norge ble anklaget for at de sosiale ytelsene var (er) for gode. Dermed ble det behov for reformer. Reformer – hvis beslutningsgrunnlag ikke bygger på demokratisk forankring og rettferdig fordeling – men på enighet som det er betalt for å få av såkalte «eksperter» («ekspertutvalg» – les; meningsfeller).
I 1994 ble Norge medlem av EØS. I EØS-loven er det et sentralt punkt som heter kravet om «ensartethet» (EØS-lovens art 105), og kravet om et eget overvåkingsorgan som skal påse at EØS-landene overoppfyller EU sine krav. Dermed ble overvåkingsorganet ESA (EFTAs overvåkingsorgan) og EFTA-domstolen opprettet.
Norske trygdeytelser/ sosiale ytelser oppfylte dermed ikke EUs krav om ensartethet – siden de var (er) for gode – og dermed må nedtrappes litt etter litt for å komme ned på gjennomsnittlig standard i EU. I dag er om lag 11% av Norges befolkning definert som fattige. Frankrike, Tyskland og Italia var de første landene som gjennomførte pensjonsreformer. Sverige gjennomført sin pensjonsreform i 2000 – og fremstår i da som en fiasko (skaper økt fattigdom). Norge gjennomførte sin fra 2011. Den gangen pensjonskommisjonen ble nedsatt i 2001 – var alle partier på Stortinget for reformen.
Felles for de nye pensjonsreformene – er at ansvaret og risikoen for egen pensjon overføres til den enkelte selv, hvor staten skal spille en mindre rolle, og hvor pensjonspengene skal forvaltes av privateide banker utenfor demokratisk styring og kontroll. Dette for å gi rom for skatte- og avgiftslettelser, skattesystemer for kreativ bokførsel/ skatteunndragelser og skatteflukt). På toppen av dette kjøper utenlandske selskaper opp Norge, underlegger seg herredømme over kraftmarkedet, og tømmer på denne måten landet/ det offentlige for inntekter som skulle gått til å dekke felles velferdstjenester.
Det er altså private markedskrefter som i stor grad styrer hvordan våre pensjonspenger forvaltes gjennom banker og forsikringsselskaper. Da pensjonskommisjonen ble nedsatt i 2001, var alle (merk alle) partier på Stortinget enige om at det var behov for en pensjonsreform – dvs EU-tilpasning. I 2004 brøt Fremskrittspartiet ut av enigheten – og fremmet forslag om at alle skal bli minstepensjonister (med begrunnelsen – «for at staten skal spare penger»). Se mer her: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2004-1/id383364/?q=ytterhorn&ch=9#kap-8-2-1
For å få et flertall i befolkningen til å godta gradvis mer fattigdom som alderspensjonist eller ufør – innførte man begrepet «bærekraft». Det er et manipulerende ord – som i praksis betyr «å ødelegge det bestående» – på godt og «vondt». «Vondt» blir det når den markedsliberalistiske tenkningen styrer det hele – fordi det innebærer at markedskreftene – de rike skal tjene på det, samt for å øke forskjellene i samfunnet. Begrepet «bærekraft» kan forlede mange til å tro at dersom du ikke er enig endringen – så ender du opp med at du ikke får (de er ikke mer igjen å fordele). I praksis betyr det økte fortjenester for storkapitalen.
I Norge ble pensjonsreformen presentert som en sparereform. Vi fikk innført «arbeidslinja», og levealdersjustering (et straffesystem hvor folk må stå lengre i jobb om man skal få en anstendig pensjon – som særlig rammer syke og uføre). For å få pensjoner ned på gjennomsnittlig EU-nivå innførte man en regel om fradrag på 0.75% på trygdeoppgjørene (som ble opphevet i 2021), det skjer etter flere år hvor trygdede fikk underregulert pensjonene.
Underregulering av pensjonsytelser var/ er en bevisst handling for å gjenskape fattigdom i Norge – men hvor de med høye pensjoner slipper unna og opplever økt kjøpekraft – altså gjenskaping av klassesamfunnet. Det skjer ved hjelp av prosentvise trygdeøkninger – fremfor med like kronetillegg til alle. Har man 200 000 kroner i året i pensjon og får 4% økning – får man bare 8 000 kroner i økning, har man 400 000 i året i pensjon og får 4% økning – får man 16 000 i økning. På denne måten øker forskjellene år for år – og de med lave pensjoner taper kjøpekraft.
Les mer her om hvordan det går når staten skal tjene penger – og den sosialdemokratiske tekningen om frihet, likhet og fellesskap erstattes med markedstenkning (staten driver butikk/ sparing med innbyggerne penger).
Jørund Hassel, Lillehammer.
