Publisert 27.4.2020
Foto: Colourbox
En tidligere NSB-ansatt kvinne ble (2001) erklært 100 % ufør. Bakgrunnen var yrkesskade i tjeneste, ved to tilfeller, i 1989 og 1994. NAV godkjente senere disse, hhv 1989 og 1994 som yrkesskade. Fra Jernbanepersonalets Forsikring ble hun 1995 tilkjent menerstatning, da den medisinske invaliditeten ble fastsatt til over 15 %. NAV (Søndre Nordstrand) på sin side, mente derimot at den medisinske invaliditeten var under 5 %, og fant dermed 1997 å avslå kvinnens krav om menerstatning. Man antok at skaden fra 1989 hadde ”leget seg selv ”.
Da skade nummer 2 skjedde i 1994, ble skade nummer 1 fra 1989 gjenoppdaget på Lovisenberg Sykehus hvor den tidligere NSB-ansatte kvinnen gjennomgikk en skulderoperasjon. Hun hadde da jobbet i flere år med en skulderskade som angivelige skulle heles av seg selv. Ifølge legen ved Lovisenberg var det nå for sent å gjøre noe med den tidligere påførte skaden, som NAV altså hadde påstått var forbigående.
Plagene fortsatte imidlertid, og da de ikke bedret seg etter flere år, søkte hun i 2017 på nytt NAV om menerstatning. Kvinnen tok for anledningen kontakt med en uhildet spesialist ved Faust Medisinske Senter i Fredrikstad. Denne spesialisten fastslo at hun hadde mellom 15-17 % medisinsk invaliditet. Spesialisterklæringen ble sendt NAV som dokumentasjon på kravet, hvoretter NAV finner det opportunt å stille som betingelse at kvinnen skal vurderes av en oppnevnt spesialist på NAVs egen lønningsliste. Kvinnen kunne vanskelig opponere mot et slikt vilkår og motsatte seg heller ikke på noen som helst måte.
Da NAVs spesialist var ferdig med sin undersøkelse i form av saksgjennomgang og samtale med kvinnen, fastslår spesialisten at hun har 17 % medisinsk invaliditet. Da skulle man tro at dokumentasjonsunderlaget var i orden. Men så får kvinnen beskjed fra NAV (Nordre Follo) at man har avslått hennes krav, med følgende «begrunnelse»: NAVs egen ”overlege”, var ikke enig med NAVs egen oppnevnte spesialist i ortopedi. Man overprøver altså glatt egne spesialister NAV selv oppnevner for klart definerte formål.
Dette er oppsiktsvekkende men kan hende ikke så helt uvanlig i ulike forvaltningssystemer. Kvinnen har klaget på vedtaket. Når man møter seg selv i døra kan man som metaforen tilsier risikere å få tilbake i fleisen egne feil. Her har NAV imidlertid sørget for at de selv går fri, ved å bruke en intern medisiner til å paradoksalt nok overprøve en spesialist man skulle tro var kompetent så det rakk. Og som kommer frem til det samme som en annen spesialist, hvilket styrker konklusjonen. Når NAV her møter seg selv i døra som i dette tilfellet, sørger de for at det er klienten som får i fleisen de feil forvaltningsorganet selv har begått. På toppen av de fysiske plagene, og psykisk belastning med ekstra byrde med klager over urimelige vedtak som «bonus».
Ole Texmo