Når talefeil blir normalen

Publisert 28.2.2020
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Mange har de senere årene reagert på at spesielt mange i den yngre generasjon ikke kan uttale en del lyder riktig. Noe av det mest vanlige er kanskje at kino blir sjino, og kjøkken blir sjøkken. Vi som er noe eldre husker slike feile uttalelser – men tidligere bare fra småbarn som enda ikke hadde lært å uttale det riktig – m.a.o. sa vi gjerne at de ikke hadde lært seg å «snakke rent».

Det er merkelig – og betenkelig – at når feil blir gjort lenge nok og er blitt mer og mer vanlige, så finner plutselig en eller annen «gløgging» på et universitet e.a. at når så mange ikke kan uttale ordene riktig, så kan man bare gi etter å akseptere dem som «riktige»! Slik ettergivenhet/oppgitthet er jo bare tragisk! Det blir jo da egentlig slik at galt blir erklært som riktig. Vi må ikke kapitulere når det gjelder hva som er rett og galt!

Det minner meg om ett av innslagene i for lengst berømte Flåklypa Radio hvor en kvinnelig deltaker som skulle holde radio-kåserier, aldri hadde lært bokstaven L fordi den angivelig manglet i hennes ABC. L’en ble derfor i alle sammenhenger erstattet med en N. Det ble det selvsagt mye komikk av; – slik ble til snik og sleggekast ble til sneggekast, osv. osv….

La meg plukke frem noen eksempler på hvordan det hele kan utarte seg m.h.t. lydene kj. I mange tilfeller er lyden kj helt klar, mens den i andre sammenhenger skrives uten en «synlig» j:

Her er noen flere eksempler på begge deler:

Kjøpe blir sjøpe, kjøtt blir sjøtt, kjole blir sjole, kjempe blir sjempe, kjøl blir sjøl, kjeltring blir sjeltring, osv.

Jeg vil også ta med en ganske ung og fersk «kommentator» fra Bergen som av og til høres i TV. Han prøver å snakke litt «pent» bergensk, men prøver (!) å si ikkje, men det ender opp med at han sier ikksje – eller kanskje det er iskkje.   Kanskje en ny tillatelse fra journalistskolen….?

Litt av et språk! Her må det jo nærmest bli snakk om begrepet «ny-ord» i fleng. Og slikt skal altså aksepteres som en tillatt språkform – basert på slurv og følgelig talefeil! En slik holdning er både feig og fordummende! Så kan vi jo tenke oss følgende nye setninger som vi i dag så å si skal påtvinges til å forstå. Her trenger man jo en ny type parlør for det «norske» språk! —-:

Wilfred Høsteland