Publisert 2.12.2019
Foto: Wikipedia
Du rare gamle hjertet mitt, innimellom smerter litt, hopper litt, stopper litt og danser litt. Da setter jeg meg stille ned, så også du kan få litt fred. Og når du velvillig roer deg, sitter jeg og kroer meg, og tenker; – Takk for hvert et slag du slår for meg, og for hver en dag du sender blodets varme strøm i gjennom meg til dåd og drøm.
Og for en jobb du har hatt. Du har stått på både dag og natt. Rundt 70 slag for hvert minutt. Ja – kall det løgn, men 4000 i et døgn, Og nå som jeg er 67, vil hjertets taksameter vise pr. i dag 2,6 milliarder slag. Og enda gir du ikke opp, – vel – en dag sier det stopp. Litt sliten etter livets spill, som du skaffet krefter til. Og kjære du, det er mangt vi kommer i hug, de bratte kneiker s lykkeland, de heite netters uforstand, og de mange festers lange rad, Og de grøsse kalde morgenbad. Alt – holdt du ut, og takk for det, og så kan livets vilje skje.
Dette er en monolog som er skrevet av ingen ringere enn Odd Gryte, den er skrevet til en god venn, nemlig hans eget hjerte. Kanskje var Odd Gryte den NRK – programlederen som har gledet det norske folk mest. Spesielt hans programmer ”Husker du”, og ”Ut i det blå». Sammen med Ivar Ruste, sangeren som vi alltid sa – « Ivar Rusta ruster videre». Hvorfor denne monologen til Odd Gryte? Jo, – det må være opportunt å kunne sammenligne dagens NRK programmer, med de programmer som ble produsert på 50 – 60 tallet.
Vi minnes med stor glede ”Kontrapunkt” med den litt «skurrende» svenske programlederen Sten Bromann. Og ikke å forglemme Knut Bjørnsens «Kvitt eller dobbelt». Og når Rolf Kirkvåg satte i gang ”20 spørsmål”, da var gatene i Oslo folketomme. Det tror jeg de ikke er i dag når «Bit for Bit” ruller over skjermen. Senere kom ”Herbert og Albert”, og ”Fredrikssons fabrikk”, ”Brødrene Dahl”, og mange flere. Tande Pe, Rolf Wesenlund, Heide Sten. Jeg er av den oppfatning at innholdet i programmene var bedre og mer bearbeidet for det norske folk, enn de middelmådige fremmedspråklige låtene vi blir servert til stadighet i dag.
Per H. Midtgaard
