Publisert 2.10.2018
Foto: Sfm.no
Fra 1945 til 1963 hadde Norge en stabil og forutsigbar politisk styring av landet. Et arbeiderparti som stort sett regjerte med fast hånd. Så i 1963 skjedde det en stor og tragisk gruveulykke på Svalbard. Den vel kjente Kings Bay ulykken. Denne ulykken fikk umiddelbart politiske følger. I kjølvannet av ulykken fikk vi for første gang etter krigen en koalisjon av politiske partier på tinget.
John Lyngs koalisjon så dagens lys den 28. august 1963 med H, V, SP, og KrF. Men det lyset sluknet allerede den 25. sept. Da den gang ikke ukjente politikeren i Sosialistisk Folkeparti, Finn Gustavsen, felte Lyngregjeringen, og bidro til at Einar Gerhardsen igjen ble innsatt som statsminister. Etter Lyngkoalisjonen så oppstår den ene koalisjonen etter den andre. I 1965 er det Per Borten som prøver seg med følgende sammensetning, SP, H, V og KrF. Men de som husker fra denne tiden vet hvordan det gikk. Bortens fall kom i 1971.
Men våre optimistiske politikere prøver igjen. I 1972 skal Lars Korvald fra KrF forsøke seg. Han starter opp 18 okt. 1972 og får med seg V og Sp. Men koalisjonen til Korvald sluknet den 18 okt. I 1973. Så var den ferdig. Man skulle da tro at partiene var her blitt klok av skade, men nei da. Nå kommer høyrebølgen og Kåre Willoch. Hans regjering tiltrer 14 okt. 1981, og vi som er kommet opp i årene husker hva som felte ham. Gro Harlem og bensinprisen.
En bedrøvelig affære. Jan P. Syse kunne ikke være dårligere han enn andre som hadde prøvd. Men det gikk som det måtte gå. Et år så var det eventyret ute. Men det stopper ikke der. Vi kjenner så vel til både Kjell Magne Bondevik, Jens Stoltenberg og nå Erna Solberg. Kjell og Jens dukket under men Erna lever enda. Men hvor lenge? Ja, svaret får vi vel med det første. Så politiske koalisjoner i Norge er ingen spøk.
Per H. Midtgaard
