Publisert 30.1.2023
Foto: Colourbox
Hva slags integritet, verdighet og rettigheter vil morgensdagens eldre og uføre bli møtt med?
Fra politikere og myndighetenes side hører vi stadig at:
– Det blir stadig flere eldre, og presset på omsorgstjenester vil øke.
– Eldre må stå lenger i arbeidslivet. Arbeidslinja avgjør om du får en fattig eller anstendig alderdom – hvor du henvises til jobber som mer eller mindre ikke finnes for eldre.
– Pensjoner underreguleres – samtidig som prisene øker drastisk.
– Frivilligheten og pårørende må ta større ansvar i eldreomsorgen.
– Eldre skal bo lengre hjemme.
– Hjemmehjelp vil i større grad erstatte omsorgsplasser.
– Velferdsteknologi skal i større grad utfylle menneskelig omsorg.
– Eldre skal i større grad behandles innenfor primærhelsetjenesten fremfor innenfor spesialisthelsetjenesten. Og det er innført et nytt udefinert begrep i form av «skrøpelige eldre». Hvem er det?
– Mange kommuner bygger dermed ikke ut omsorgsplasser i rask nok tempo i forhold til demografiutviklingen.
Slike holdninger bidrar beklageligvis bare til å usynliggjøre de eldre sine rettigheter, samt deres rettssikkerhet i forhold til pasient- og brukerrettighetslovgivning. I tillegg peker slike standpunkt i retning av at det legges opp til at den enkelte i større grad skal ta ansvar for egen alderdom. Det er ikke det dagens eldre har betalt inn skatter og avgifter for gjennom et langt liv for å oppnå.
Når man etterspør hva et slikt tankesett som beskrevet innebærer av innhold og konkrete tiltak, og økonomi som kan sikre de eldre sin trygghet på samme nivå som i dag, er ikke svarene alltid betryggende hva angår standard på fremtidens eldreomsorg.
Økonomisk, har 8 år med regjeringskameratene Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti i regjering påført årlige budsjettkutt på 2% gjennom avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen. Lønnspolitikken – hvor lønnsøkninger fastsettes i prosenter – fremfor med kronetillegg, har spist store deler av de budsjettene. Det er ikke uvanlig at lederlønninger stiger i størrelsesorden 50 – 100 000 pr år. I tillegg ser vi at lånegjelden har økt i mange kommunen som følge av denne politikken. Slik svekker kommuneøkonomien.
Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at med dagens skatte- og avgiftspolitikk – med svakere offentlige budsjett og den lønnspolitikken som føres – utfordrer innholdet i velferdstilbudene.
Mediene har de siste årene omtalt stor svikt i eldreomsorgen mange steder, som går på underbemanning, kompetansesvikt og svak ledelse – som medfører at mange hjelpetrengende opplever omsorgssvikt med uttørring, vekttap, sitte i våte bleier og avføring over lang tid, lite eller ingen stimulans (særlig på røde kalenderdager), svikt hva angår munnhelse, ensomhet mv.
Helsepersonell har plikt til å si fra når lovkrav ikke blir fulgt. Hva er årsaken til, og hvor stopper slik informasjon fra å komme frem til politikerne som har ansvaret? Betyr det at informasjonen og beslutningsgrunnlaget som kommunestyrene prioriterer etter, mange steder, er mangelfull fordi viktig informasjon ikke når frem? Hvordan blir fremtidens eldreomsorg om dette fortetter? Eldreomsorg må på dagsorden ved årets kommunevalg!
Jørund Hassel, Lillehammer
