Publisert 21.12.2017
Av Jan Hansen, frilansjournalist (NJ)
Illus.foto: Colourbox
Vi har over nokså lang tid fått både lese, se og høre om ganske så alvorlig kriminalitet i Europa og Norden, i hovedsak begått av kriminelle av utenlandsk opprinnelse. Ulike mediekilder oppgir at det dreier seg spesielt om kriminelle fra land som eksempelvis Pakistan, Iran, Irak, Albania, Makedonia, Syria, Libya, men også land i Syd-Amerika som eksempelvis Chile, og Øst-Europa, land som Polen og Litauen.
I Sverige begår mange av utenlands opprinnelse nokså grov kriminalitet i bydeler som Rinkeby i Stockholm, Rosengård i Malmö, Kortedala, Gårdsten, Hammarkullen, Västra Frölunda og Biskopsgården i Göteborg. Byer som Västerås, Uddevalla, Trollhättan m. fl., har også fått oppleve grov kriminalitet begått av mennesker av utenlandsk herkomst. Stockholm har i lang tid også slitt med kriminelle barn fra Marokko helt ned i 12 års alderen.
Mens kriminaliteten i Europa og Norden bare synes å eskalere, sitter fortsatt politikere rundt om og tvinner tommeltotter. De finner stadig på nye regler og lover osv. osv. Men det blir ofte bare med det som nedtegnes på papiret. Flere Europeiske land har nå skjerpet grensekontrollen til stor irritasjon for byråkratiet i Brussel. For Europa skal etter deres mening, fortsatt være åpent med fri ferdsel og alt det denne så langt har ført med seg.
Samfunnsmagasinet har også ved flere anledninger påpekt at kriminalitet genererer mange arbeidsplasser. Vi kan kort ta runden i et enkelt tilfelle. En smugler blir tatt på Svinesund med store mengder sprit og tobakk. Tollerne gjorde sin jobb. Men så overlates den kriminelle til politiet, som i sin tur sender saken til domstolen, som i sin tur dømmer vedkommende, som til slutt havner bak murene for kortere eller lengre tid. Samlet sett har allerede flere vært involvert i saken til vedkommende.
Kriminalitet gir altså mye jobb til tollere, politiet, arrestvakter, advokater, dommere, kriminalomsorgspersonal, andre tilknyttede til fengslet som lege, psykolog, kjøkkenpersonale, i tillegg til alle som leverer varer og tjeneste til Kriminalomsorgen osv. Så hva koster en slik kriminell det norske samfunnet, og uansett lengden på idømt straff? Det blir det samme for øvrige skandinaviske, nordiske og europeiske land. Vi snakker altså om enorme pengesummer hvert år.
Hvem betaler så alle disse utgiftene, i tillegg til ”lønnen” som straffedømte har krav på under avtjening av utmålt straff? Svaret er ganske enkelt. Staten – gjennom inntekter som skatter og avgifter fra både privatpersoner og næringslivet. Derfor spør vi i sfm.no som vi gjør i overskriften på dette oppslaget: Er det dette politikere i Norden og Europa vil ha mer av? Vårt andre spørsmål er følgende: Bør politikere i EU nå innse at åpne grenser ikke er å foretrekke innen unionen?