Publisert 29.4.2019
Foto: Colourbox
Når man fatter interesse for å finne ut livet og levesettet og hvem man er i slekt med fra eldre tider, så ser man at der finnes svært mange portaler og arkiv man kan sluntre borti. Det er for enkelte lett å rote seg borti mennesker med samme navn som sine forfedre, nettopp fordi man i gamle dager pleide å ta navn til sine barn fra den eldre generasjon, altså det het at man kalte opp sitt avkom etter en man holdt av i slekten.
Men så var det også noen som tok samme navnet på sitt barn, nettopp fordi naboen i naboen i bygden hadde et navn man likte. På denne måten fikk flere i nesten samme tidsrom samme navn som både fornavn, mellomnavn og sågar etternavn. Rart da at noen finner feile slektninger også? Dette var vanlig på 1800-tallet og langt opp i 1900-tallet. Derfor så bør man se etter avdøde besteforeldre man vet navnet på og hvem disse hadde av barn fra denne tiden.
Uten denne dobbel-sjekkingen kan man falle langt utenom egen slekt, selv om man virkelig kan finne noen man også kan være i slekt med. Nettopp på grunn av «navn-krøll» kan man tro at en del slektninger man tror man er i slekt med likeså at man ikke kan være i slekt med, så finner man krøll nettopp på grunn i navnet selv om årstall stemmer. Se da etter denne vedkommendes eventuelle ektefelle for da finner man ut om det hele er riktig eller ikke.
I noens slekter har man funnet flere med navn i for eller mellomnavn, hvor flere navn står «hulter og bulter» som for eksempel at noe kunne hete Ole og far Andreas eller en onkel som heter Ole Andreas, samtidig som naboen i bygda har de samme nøyaktige navn? Slikt har skapt krøll for blant annet postvesenet i posttilgangen til folk. Altså at en fikk et brev som andre skulle ha, og som på grunn av denne navne-krøllen fikk andres brev, og naturlig nok både åpnet dette og leste noe man ikke skjønt bæret av? Blant annet fra øvrigheten som politiet eller skattekontoret, og hvor mye kunne ha kommet ut av slike feilsendinger nettopp med grunn i navnet?
I gamle dager var det nok noen som også tok seg en tår for mye, og hvor presteskapet så at man måtte sende en person et brev om forholdet hvor man ba om at denne burde ta seg litt sammen kanskje? Slike brev kunne i slike tilfelle havne til feil person som jo ikke skjønte bæret av skriveriene til presten? Altså å ta samme navn for flere innad i en slekt, kan også på denne måten skape en del krøll så vel som at latterdøra kunne stå på vidt gap?? Når man også ser at i enkelte slekter så finner man mer ubehagelige ting som noen ikke ser seg «tjent med», og som virker ubehagelig så ønsker man ikke å se denne grufulle sannhet.
Det er mye man finner ut av når man graver i de eldre tider og innenfor slekten, og der flere i samme slekt søker, så ser ikke alle det samme på samme måten. Det avhenger av hvordan man oppfatter det. Man burde se og ta inn over seg at slik er det. På den andre siden, så kan noe ikke være slike dokumenter sier, blant annet i saken som kan omhandle det man i de tider kaller for «Forsorgen/ barnevernet» som vi sier i dag. Men så hadde man også i eldre tider skammen der barn ble født utenom ekteskap og hvor man finner forfedre som hadde svært mange både «Ægtefødt» og ikke «Ægtefødt» som man skrev dette i gamle dokumenter. Man kan da finne så mange personer som er etterkommer at man steiler når man ser antall barn enkelte kunne ha.
Man kan også finne påstander i slike portaler hvor samme person, kan ha flere ekteskap bak seg enn de man egentlig visste om på forhånd enn hva man i utgangspunktet trodde – uansett hvor mye man har lett og søkt, for det man ikke trodde at man kunne finne likevel blir sett i slike portaler. Man tror nesten ikke det man ser. Man finner også ut i diverse bøker som omhandler slekter fra bygde-Norge, og særlig hvor det antas at slike bøker er mer populære og for noen anskaffes, så finner man opplysninger som ikke står i offentlige dokumenter alltid.
Men så er det da sånn fatt at i eldre tider, så giftet både menn og kvinner seg på nytt når ektefeller døde enten man døde i ung alder eller med noen år til på nakken. Var dette da en kvinne, så mistet hun alt av arverett etter sin mann i samme øyeblikk hun giftet seg på nytt, om hun da ikke delte boet eller overførte en eventuell gård til ett av sine «Ægtefødte» barn før hun inngikk et nytt ekteskap. Dette har ikke alle slektsforskere tatt inn over seg eller tenkt over. Sås har vi de herremenn som ikke godkjenner sine etterkommere som man vitterlig er far for, og for noen slike er dette et mantra. Man fornekter sitt avkom.
I dag er ikke dette noe problem å løse om man tviler, man har DNA. Selv dette er det ikke alle som ønsker gjennomført, man nekter heller fortsatt selv om det finnes dokumenter fra rettspleien i tre instanser om man må. Med eller uten et DNA så lenge dette ikke fantes i eldre tider, derfor nekter man fortsatt. Men dette bør ikke være et problem så lenge det finnes halvsøsken man har anledning å hente DNA fra om slike ønsker en slik test, hva om de nekter? Så har vi eldres fortellinger fra eldre tid. Disse som forteller gjør nok det etter hvordan man opplevde livet i de tider de levde, og hva enda eldre menneske kan ha fortalt dem, og som blir notert ned slik man oppfatter at fortelleren sier det man mener å høre. Blir slektshistorier da helt komplette? Eller blir det oppfatninger man fremdeles noterer ned mens saken har helt andre aspekter enn senere etterkommere kan tro på?
Man står uansett igjen med fortellerens historie og kun den. Denne kan også ha blitt fortalt av flere i noen varianter av historiens omfang. Men livet man levde kan være reelt nok slik man forteller den? Det er litt interessant å lete, og mer interessant om man finner ut av ting som andre i slekten kanskje ikke visste, men som man kan «levere videre», og om de man forteller dette til ikke ser godt nok etter i flere slektsportaler. Der finner man ting man fra før ikke visste og som andre har funnet og lagt ut i slike portaler, og som andre ikke tror på uten å se etter selv – kan det se ut som. De fleste ønsker nok å finne solskinnshistorier, men så lett var ikke livet i eldre dager heller, og selv i dag er ikke livet noen dans på roser om noen tror det!
Ellinor Nerbø
