Rettssikkerheten har aldri stått sterkt i Norge

Publisert 28.10.2022
Foto: Colourbox

Det er blitt en oppfatning hos veldig mange at i Norge er politiet, påtalemyndighetene og domstolene mest opptatt av å finne «en løsning», hvor man ofrer kravet til lov og rett, samt rettssikkerhet. Eksempelvis som i Birgitte Tengs-saken, hvor en som er frikjent for drap er pålagt å betale erstatning til pårørende. Men slik holder deler av rettssystemet på – med å tråkke på mennesker som ligger nede med «jernsko med pigger på».

Når man i tillegg har et system hvor mange er hevet over loven, dvs. eliteklassene i Norge, så ligger man tynt an når man er nederst i pyramiden (les eksempelvis hvem som får bygge ned strandsoner og gjerde inn eiendommer, dvs. hindre allemannsretten, hva angår dem som er hevet over loven). Politiet skal levere på statistikk (antall oppklarte saker). Da blir spørsmålet om påtalemyndighetene tar mer hensyn til politiets mer eller mindre tilfeldige etterforskning – enn hva de gjør i forhold til lov og rett, samt rettssikkerhet?

I norsk arbeidsliv – spesielt innenfor det offentlige, er det en sterk kultur for «at den beste medarbeideren er den som gjør det sjefen sier, og sier det sjefen liker å høre», krydret med mye vennskapskorrupsjon ved ansettelser, og ved oppnevninger til styrer, råd og utvalg mv. Og hvor man er opptatt av å beskytte hverandre (les NAV-skandalen fra 2019 – hvor trygdemottakere med urett og overgrep ble dømt, fengslet, bøtelagt og straffet for å ha fulgt loven).

Tidligere statsminister Erna Solberg og Høyre, og spesielt Fremskrittspartiet, var opptatt av å oppheve statsansattes stillingsvern i statsansatteloven (tidligere tjenestemannsloven). Statsansattes stillingsvern i loven kom i stand nettopp for hindre korrupsjon, vennskapskorrupsjon, triksing og uredelige handlinger i det offentlige – uten å risikere å miste jobben dersom man varslet om uregelmessigheter. Nå er denne beskyttelsen fjernet. Nå er systemet rigget for – akkurat som i tidligere president Donald Trumps verden, Kina, Russland og andre autoritære land – «at den beste medarbeideren er den som gjør det sjefen sier, og sier det sjefen liker å høre».

Vi husker jo hvordan daværende samferdselsminister, Ketil Solvik-Olsen (Fremskrittspartiet) i 2015 fikk fjernet kommunikasjonssjefen i Samferdselsdepartementet (tidligere kommunikasjonssjef Anne Marie Storli), som var lojal mot lover og regler og ikke ville gi Ketil Solvik-Olsen «partipolitisk bistand» i sin stilling. Det skjedde før lov om statsansatte ble endret. Men Anne Marie Storli ble fjernet fra stillingen. Ketil Solvik-Olsen er med det trolig en av de som er hevet over loven?

Er det noen som fortjener utmerkelser av høyeste grad – så er det Anne Marie Storli og hennes lojalitet mot loven og den norske stat. Heldigvis har vi den Europeiske menneskerettsdomstolen som opptrer ut fra folkets rettsoppfatning, og hvor Norge taper i sak etter sak (les eksempelvis barnevernssaker). Per Liland-saken, Fritz Moen-saken, Sveinung Rødseth-saken, og nå Birgitte Tengs-saken, og nå Viggo Kristiansen-saken er eksempler på hvor dårlig stilt det er med rettssikkerheten i Norge. Heldigvis hadde vi denne gangen en riksadvokat, ved Jørn Sigurd Maurud, som gjør en hederlig innsats i å forsøke å gjenreise tilliten til rettsikkerheten og rettssystemet.

Man sitter igjen med det inntrykket at Agder politiembetet, og i Gjenopptakelseskommisjonen, er det fravær av en kultur hvor man stiller kritiske spørsmål? Det var godt at flertallet i Gjenopptakelseskommisjonen etter flere runder kom frem til at Viggo Kristiansen må få prøvet saken på nytt.

Det er greit at man skal granske gjenopptakelseskommisjonen, og kanskje etablere en slags «kontrollere og overprøve kommisjonen», men hvor mange organer skal vi ha som lever etter prinsippet om «at den beste medarbeideren er den som gjør det sjefen sier, og sier det sjefen liker å høre» – ofte for å skaffe seg en bedre karriere. Det lojaliteten og kompetansen til lov og rett og rettssikkerhet, samt holdninger, etikk og moral til de personene som i denne type kommisjoner, som må være avgjørende å finne plass til.

Jørund Hassel
Lillehammer