Publisert 26.6.2024
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Ser i et VG-oppslag at man skriver om hytter ved sjøen som selges under fire millioner. Skal det liksom være billig eller? Samme avis skriver også om familier som har så store utfordringer hva angår ferier at man gruer seg til feriestart.
Noen som ferierer bruker kredittkort som om det er en full sjømann som man sier det, og forstår neppe hva det kan innebære. Andre tar opp et lån for å ta en ferie med. Og så ser man at tanker om en hytte ved sjøen (som gir en muligheter) kan kjøpes for «småpenger» når man snakker om noen millioner. Er man av den oppfatning at folk sitter på en pengesekk som vokser inn i himmelen, eller tror man at «det er bare å» låne så «ornær det sæ alt»?
Et kredittkort er et lånekort, altså det handler da om lånte penger, som skal tilbakebetales. Så har man de som tenker litt annerledes og ikke har råd til ferie i det hele tatt? Kan det skape et mobbeproblem både for barn og voksne? Er det også en mulig medvirkende årsak til at folk har kreditt gjeld i tillegg til annen gjeld på bolig? Det skal en sterk rygg til å bære sånt tenker jeg.
Den som har en hytte/fristed ved hav/sjø uten gjeld kan vel da si at man er heldig, eller? Et par båter er da ikke heller er feil å ha? Så har vi da de som har slikt som legger saken sin ut i utleieportaler. Tar de en billigere leie for dem som kunne trengt en ferie for barns skyld, med det som kan være vel så rett å gjøre, enn at man bruker kredittkort for å ta en reise utenlands for å ha noe å fortelle når hverdagen kommer etterpå?
Selv om hyttepriser har falt en del, så betyr det ikke at de fremdeles er «på billigsalg». Det som selges og er i salg for tiden – tanker om en fornuftig økonomitanke, har dette forlatt hjernekapasiteten hos folk? Eller syns man at dette er morsomt å spekulere med?
Ellinor Nerbø
