Publisert 24.4.2019
Foto: Colourbox
Så vidt jeg vet er det bare Norge som har alle disse annen-dagene; – 2. juledag, 2. påskedag og 2. pinsedag. Disse dagene betraktes kanskje som helligdager, men er vel egentlig ikke det i ordets rette forstand. Den rette betegnelsen ville vel heller være heldig-dager ettersom svært mange tydeligvis trenger dem etter en eller flere mer eller mindre anstrengende helligdager.
Hvordan disse annen-dagene oppsto, vet jeg ikke, men de er i hvert fall blitt tradisjonelle helnorske hviledager – unntatt for dem som da nytter dem til fysisk utfoldelse i hagen eller andre steder. Da ville kanskje mange også trenge en tredje-dag for ikke å måtte begynne altfor brått på jobben igjen. Slikt skal man nemlig passe seg for! Overgangen bør jo være langsom og forsiktig. Det har jo med helsen å gjøre! Og helsen kommer jo først.
Når man tenker etter, så er det jo egentlig ganske merkelig at der ikke også er blitt innført 2. nyttårsdag. Den finnes jo som 2. januar, men kun i praksis dersom den faller på en søndag. Ellers er den ubønnhørlig en arbeidsdag – for dem som orker nettopp det da. Det kan jo være tøft å gå inn i et nytt år – det krever litt tid å orientere seg – for mange. Det man kaller ettertanke. Eller man kunne kanskje her innføre et nytt ord – fremtanke?
Men vi har jo flere dager i løpet av året som utvilsomt kunne og burde suppleres med flere annen-dager. Her kan man jo f.eks. ramse opp 1. mai, 17. mai og egne fødselsdager og bryllupsdager som markeres. For ikke å glemme Kristi Himmelfarts dag. De to førstnevnte mai-dagene har jo den fordelen – iblant – at de faller på lørdager. Men hvis noen da føler for å feire at de også har fri dagen etter disse høytidsdagene, vil man plutselig trenge en tredje-dag! Altså mandagen. Da kunne det kanskje være en smart løsning at Arbeidets dag og Grunnlovsdagen alltid ble feiret på en lørdag, og da heller glemme de opprinnelige datoene. Disse dagene kunne jo likevel feires i de samme ukene hvert år. Man kunne altså f.eks. si at i år faller Grunnlovsdagen på 10.mai. Forandring fryder som kjent. Likevel kunne jo 1. og 17. mai feires som en slags minnedager slike år – med eller uten annen-dager! Dermed kunne man få to 1.mai og to 17. mai hvert år!
Kristi Himmelfarts dag har ingen bestemt dato, men er alltid på en torsdag. Her ser man allerede fordelene klart: Fredagen blir da annen-dagen, og de færreste jobber lørdager og søndager. Så dermed har man en hyggelig 4-dagers mini-ferie som kan komme vel med. Hvorvidt man bør begynne å jobbe allerede den følgende mandagen, får være et åpent spørsmål. Der er jo noe som heter Grodagen…!
Så har man alle disse fødsels- og bryllupsdagene som dukker opp hvert år – unntatt for dem som ble født den 29.februar. De har kanskje et problem. Men fødselsdager og bryllupsdager kan jo være en sann påkjenning for mange – ikke minst for dem som nærmer seg pensjonsalderen og da ofte må tenke litt mer på den helsemessige siden av en solid feiring. Her kommer da dager inn som 2. fødselsdag og 2. bryllupsdag som ganske berettiget.
Mange har en tendens til å utsette saker og ting; – det-og-det kan vi gjøre en annen dag. Ja nemlig – en annen-dag! Det kan jo bli en slags planlagt sysselsetting på disse ekstra-dagene. Men et spørsmål som sikkert ville dukke opp i alle de nevnte anledninger: Hvem skulle betale for alle fridagene – samfunnet vil jo tape en mengde produktive (?) arbeidsdager. Her måtte jo den sittende regjeringen kunne vise litt storsinn og forståelse. Vi har jo etter hvert oppnådd et oljefond som har passert 9 000 milliarder kroner – så hva er egentlig problemet? Litt luksus må vi da kunne ta oss råd til i verdens rikeste land! Hæh?
Wilfred Høsteland
