Publisert 27.2.2019
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Så har det skjedd igjen. Enda en ny tvangsadoptering av barn i Norge og det uten en eneste god nok grunn. En kristen person som har kristne venninner samt en mor som er en kristen. Alt dette er brukt som en del av påstanden noe jeg selv hørte bli sagt i møte med barnevernet da jeg kom inn i saken. Barnevernet har nok fått en vane med å hjelpe infertile i deres kamp for å skaffe seg barn, og da er barnevernet en hjelper for disse. Så også i dette tilfellet.
Selv om mennesker ønsker å adoptere et barn utenfra, så er det barnevernet man må spørre selv om vi har andre adopsjonskontorer å oppsøke. Så er det da slik at enkelte ikke vil ha ikke-norske adoptivbarn, men barn som nesten er lik en selv. Da er barnevernet veien å gå. Men først så «prøveeier» man barnet i forbindelse med at der ble opprettet en barnevernssak hvor en mor har en sykdom, denne gangen også i form av epilepsi. Så lite skal det til. Selv for nesten hundre år siden hadde mennesker denne sykdommen, men man satte da barn til verden som fikk oppleve å vokse opp der de hørte hjemme og kom meget godt ut av det.
Som for eksempel en søster av min far, som ramlet om både i fjøset ved en melkende ku eller i høy-løen der hun hentet foret til dyra når far i huset, var på fraktbåt for å brødfø familien sin, hvor de dyr som var i fjøset stort sett var mest for hjemmebruket av matforrådet og litt ekstra i tillegg av melkeleveranse. Altså hadde norsk barnevern den gangen vert like overivrige som de er nå, ja så sannelig vet man ikke eller rettere sagt man vet hva som da hadde skjedd. Når man tviholder på et barn for så å adoptere dette barnet denne gangen, så kan man vel trygt si at hvor lenge kan dette barnet forbli der det er?
Selv adoptivforeldre er ikke 100 % sikre på at de får beholde barna? Det finnes jo eksempler for at dette heller ikke alltid holder? Så får jeg en tanke som slår meg. Hva om den biologiske mor eller far skulle trenge et organ som kun barnet kan avgi? Eller hva om dette er omvendt? Er da adoptivfamilien i stand til å tenke denne tanken, for norsk barnevern sin tanke går i alle fall ikke den veien. Tenk dere om nå, dere som leser og kanskje selv er både adoptivfamilier i slike tilfeller eller er fosterforeldre? Hva tenker dere nå? For min del går tanken dit hen at den er totalt fraværende så lenge dere har tilegnet dere andres barn på kynisk vis?
Verst må denne tanken bli for de som av infertilitet, kun ser ønske om å ha et barn i huset som er hovedtanken og at man ikke ser hva som samfunnet, altså de som vet at feil begås, seer, og at dere ikke eier et eneste snev av dårlig samvittighet, for det kan dere ikke ha i slike tilfeller! Er det da rart at det i enkelte tilfeller blir begått uønskede handlinger i barnets reelle familie om slikt skjer som man ikke ønsker kan skje? Denne gangen får jeg håpe at det ikke skjer. Det verste er jo at når familien har advokater som skal kunne dette her, ikke har et snev av muligheter man kan bruke for å stoppe denne trenden, da er man bare temmelig maktesløs!
Ellinor Nerbø
