Publisert 2.11.2019
Foto: Sfm.no/Wikipedia (Innfelt)
Jeg har skrevet utallige brev til Stortinget vedrørende Grunnloven og diverse Grunnlovsbrudd begått av regjeringen, ikke bare denne, men også tidligere regjeringer. Til og med Stortinget ignorerer den. Kjell Arne skrev om dette til Kontroll og Konstitusjonskomiteen og fikk der altså til svar at de ikke hadde noe ansvar, men jeg fikk tilsendt et hefte om Stortingets forretningsorden. I dette hefte sto også Grunnloven. Jeg kontrollerte enkelte av paragrafene der og de stemte veldig godt med virkeligheten. Så loven er der, den.
Etter lovverket er Grunnloven det absolutt høyeste og ingen lover eller avtaler kan ikke vedtas eller undertegnes i strid med den Norske Grunnlov. Til og med forretningsorden, kan ikke være på kant med Grunnloven. Som jeg har skrevet tidligere, er Grunnloven faktisk forskjellen på en totalitær stat og rettsstaten, altså en funksjonsdyktig Grunnlov. Det hjelper ingenting om Grunnloven er der passivt. Den skal brukes fra Storting, regjering og statsforvaltning, til og med kommuneforvaltning har plikt på seg til å gjøre bruk av denne om de vedtak som gjøres ikke kommer i konflikt med Grunnloven.
Hva så med domstolene da? Grunnloven skal også brukes i så vel tingrett som lagmannsrett. I dag brukes den kanskje i Høyesterett. Der saken dreier seg om erstatning etter ett Grunnlovsbrudd, får man aldri medhold i hverken tingrett eller lagmannsrett og Høyesterett aviser saken. I dag blir også saken avvist i EMD. med en norsk enedommer. I jusstudiet tar de opp Grunnloven at den er overordnet og at ingenting overprøver Grunnloven. Det skulle jo egentlig bety at jurister, statlige som kommunale gir en god dag i å fatte Grunnlovs riktige avgjørelser, for det betyr at disse jurister er for late til å jobbe med sakene.
Hva så med advokatene? Disse skal jo sammenlignes med leiesoldater og sloss for sine klienter og da skal de uten unntak bruke de midler de har til rådighet og en av de midlene de har, eller skal jeg si våpnene, er nettopp Grunnloven, men den gidder de ikke å bruke, da den ville forenkle sakene betydelig og dermed vil de ikke tjene så mye penger, som de vil om de får sakene brakt ut i langdrag, men krangling med motparten, som vi merker i dag. Det eksisterer også der at det blir inngått forlik mot klientens ønske, da klienten egentlig vet etter råd at vedkommende har en solid sak.
Hans Bauge
