Publisert 28.10.2019
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Spesielt de senere årene, har det både her hjemme og rundt om i verden – dukket opp flere og flere såkalte politiske broilere. Begrepet settes gjerne i forbindelse med yngre personer som kommer rett fra skolebenken til politikken. De har altså i stor grad ingen erfaring fra det praktiske liv – arbeidslivet. De ser ut til å gå rett fra skoler til de politiske partienes ungdoms-partier, for så etter hvert å «avansere» til moder-partiene. Det gir dem selvsagt ikke noe mer erfaring til å kunne føre en politikk som skal representere oss velgere og forbedre samfunnet.
Likevel er det blant disse man ofte – altfor ofte – finner de fremste bedreviterne – dem som gjerne opptrer som de rene orakler som har svarene på det meste. Tror de. Nå er ikke dette egentlig helt nytt for vår tids politiker-generasjon. En rekke kjente politikere som for lengst har etablert seg både i Stortinget og i regjeringen (og bystyrene) som såkalte erfarne politikere. Jeg kunne nevne adskillige navn på en del, men jeg tror observante mennesker flest vet om mange av disse selvbestaltete oraklene – også dem som har mange år «på baken» innen politikken.
Jeg føler meg overbevisst om at mange av disse – både dagens unge og de mer «erfarne» var/er mennesker som har en slags medfødt trang til å utøve makt – ofte til å herse med andre. De har altså et sterkt markeringsbehov – en ekstra sterk trang til å være i rampelyset og bli kjendiser – gjerne kontroversielle sådanne. Da føler de seg vellykket og viktige.
Det burde være obligatorisk for enhver person som vil satse på politikk – enten lokalt eller på riksplanet – at de først skulle ha minst 10 år i arbeidslivet, og slik kanskje oppnå en viss modenhet og kjennskap til samfunnet fra innsiden – fra praktisk arbeid. Bare skoler gir dem på ingen måte kompetanse til å være med på å styre samfunnet. De får ikke vite det tilstrekkelig etter bare skolegang – enten det er fra ungdomskolen eller fra høyere skoler. De er da fortsatt bare lærlinger.
I et av sine siste intervjuer i TV i sin tid, uttalte den folkekjære og kloke NRK-mannen Erik Bye at hver eneste politiker, hver eneste morgen, burde huske på at de skal være – og er valgt til å være folkets tjenere og ikke folkets herrer! Det er vel ganske klart at hvis noen av dem har den innstillingen, så tipper jeg at de er temmelig få. De er i hvert fall svært vanskelig å få øye på!
Hadde f.eks. en del av våre statsråder eller byråder hatt en relevant og praktisk bakgrunn innen sitt politiske fagområde som de er blitt satt til, så hadde man innen adskillige områder utvilsomt fått et langt bedre samfunn som i langt større grad ble styrt og utviklet av hva man med rette kunne titulere som fagfolk eller ekspertise! Kort sagt mennesker med spesielle kunnskaper om nettopp det hver av dem da skulle arbeide med. Da ville også begrepet «politiske broilere» sannsynligvis forsvinne i stedet for, som i dag, og ofte være en litt mer eller mindre berettiget nedlatende merkelapp på mange av dem.
Wilfred Høsteland
