Publisert 11.1.2019
Foto: Colourbox
Det å være en engasjert person hva gjelder politikk og andre saker, så lærer man hva sine motstandere vil måtte mene om ditt og datt. Det har også jeg fått med meg i mine to politiske partier jeg har vert deltaker i. Men samtidig så får man også med seg hva andre partier mener, og da ser man en helhet i et politisk virke og i sine interesser for å forandre samfunnet til et bedre samfunn, som man ønsker å tro at man gjør.
Underveis i dette så ser man samtidig etter en stund at ikke alt blir slik man trodde det skulle bli. Man ser en kynisme hos alle partier at her er ikke alt slik det skal. Derfor så ser vi nå misnøyen i folket som man tidligere ikke så, eller at noen ikke ville se. Hva skyldes det? Jeg tenker at her har vi med en ny generasjon mennesker som fremtredende, og som har med seg en teori hvor foreldregenerasjonen deres har en annen agenda for folket enn en generasjon siden.
De unge har et mer «sjåvinistisk syn» på hva livet har å by på, og får en del nykker som ikke er forenlig med forståelsen av hva politikk bør dreie seg om. Da fremkommer det en slags «gutteklubb-greier» slik som det vi nå ser av Njåstad i FrP. Hvor mange slike nykker har vi sett de siste ti årene? FrP har nok flest slike tilfeller, selv om flere partier har slike blemmer på nakken. Det kan se ut for at korrupsjonslignende foreteelser blir mer normalt, og det fremhever vel mer av politikerforakten som nå ser ut til å bre mer om seg. Kan denne fremtreden være et ledd i det politiske livet, slik at vi vil få mer av dette i et gjemt politisk spill som folket kommer til å lide av?
Dette «advarte» jeg mot i min tid i FrP, som jeg forlot, ikke i protest eller andre måter å forlate et parti på, og tok en pause til et annet nærliggende parti fikk meg til å trå til igjen, men som heller ikke var i en enkel posisjon for å få gjort det man ønsket å få gjort. Det er nok mange ting man kunne tenke på, men når det er slik at «det vokser ikke hår på et tenkende hode», så kommer man ikke langt når man ser at «korrupsjonstanker» ser ut for å ha tatt makten i enkelte politikeres hoder, hvor man gjør handlinger i økonomi man ikke burde.
Man kan se til USA og Trump, for å nevne en statsleder som har mistet normalstyringen. Selv om han også kan ha rett i noe, så har han heller ikke rett i alt. Skal man være i et statsapparat så må man kunne sjonglere, så kanskje skulle våre politikere få et «sjongleringssett», bestående av fem tennisballer, og lære seg å sjonglere med før de åpner munnen? Noen som forstår hva jeg nå mener?
Ellinor Nerbø
