Publisert 4.9.2024
Foto: Colourbox
Jeg skjønner at Lena Nerhus vil verne også rovdyra som er i naturen, men ett sted går der nok en grense for dette også. At husdyr som er i utmark i hennes øyne ikke burde være der, er heller et problem for henne og hennes meningsfeller, all den tid at rovdyrene nå trekker dit de ser og vet at deres «mat» venter dem. Jeg går ut fra at hun er en relativ ung person og kanskje knapt har sett en ku ute i utmarken eller ei heller en sau eller en geit.
I all tid så langt bakover i tid man har drevet med landbruk, så har utmarksbeiting vert nødvendig for å få en gård til å bære sin økonomi. Slik er det også i dag. Men, jeg sier ikke at det ikke går an å sette opp gjerder også i utmarken for å berge husdyra fra rovdyra. Men har hun noen gang tenkt at vilt-dyra slike som hjort med kalver, rådyr på samme viset også tas av rovdyra selv om de ikke er et gårdsdyr?
Altså, ser hun at det kan også handle om dyreforvaltning i dette her?
Det er da slik at om man ikke driver med forvaltning av også vilt-dyra, så kan det gå skikkelig ille. Dyresykdommer dukker opp, det har man sett på bl.a. elgen. Byllepest, kaller man noe av dette. Det kan også smitte til andre dyr av vilt-bestanden og derav også de som er gjerdet inne i store, vide innhengninger, reinsdyra, selv om en god del av disse går i fritt terreng. Alt dette er mat for folk om dette driftes riktig. Det er derfor vi har jakt på vilt-dyr.
Jeg regner med at hun (også?) spiser reinsdyr-skav, dette finner du også i frysedisken hos Rema? Der finner hun også hjortekjøttet hun skal ha når hun lager hjortestek? Altså, man skal spise alt av det skogen også kan gi oss. Jeg kjenner godt folk med gård som ikke har så store innmarks-vidder at man bare bruker dette når gården er så stor i areal at den rommer 15 kvadrat-km? Det kaller man for en storgård, selv om innmarken man brukte for dyra ikke ble mer i dyrkbar jord enn 100-200 mål jord? Da måtte man bare ta til takke med utmarksbeiting for både sau, (for noen også noen geiter) og selvfølgelig for kyr og kalver.
I samme ordet så måtte barna i tolv-års-alderen ut i denne utmarken for å hente hjem kyrne før melking, og trålet hele dette digre området og lyttet etter ku-bjella hvor enn den kua/kyrne måtte befinne seg når tiden for hentingen var der. Jeg vil tro at denne traske-turen hadde hun neppe tatt. Men på denne måten lærte man seg o kjenn i hele gårdens krinker og kroker. Det samme gjaldt for skogsbæra når den skulle hankes inn, multer, tyttebæra, m.m. om det var «nødvendig». Mye var nødvendig og nå er den tiden på vei tilbake.
Folk går på bærturer, sanker sopp (det gjorde man ikke så mye av før, men nå er dette mer in. Jeg tror faktisk på at folk som ikke har vokst opp på en gård har peiling på dette, ikke på «gamlemåten» heller, man vet knapt hva ei hesje er? Heller ikke at til det formålet så trenger man noe som heter staur og tråd, (før ble det brukt noe som heter «hesje-streng») og skorer for denne hesjen. Det hadde vert unektelig noe for «hvermann-sen» og fått oppleve at den yngre generasjon holde på slik som man gjorde før på denne måten. Jeg er overbevist om at her hadde de selv på 60 år fått problemer, for dette vet de ingen ting om. Det hadde blitt rene sirkuset og kaoset. Hva hadde hun gjort om hun på en rusletur i utmark gikk på en sau som en gaupe hadde tatt, og som lå ihjel-revet der hun fant den og hun så «merkelappen» i øret, men likevel ikke visste hvem som eide denne sauen? Hva ville hun da gjøre.
Hun kunne ikke ringe «viltnemda», for dette er ikke deres problem, heller ikke til politiet for de er også «like vis». Hvem skulle hun da henvende deg til? Altså, noen vil da mene at ville dyr skal ferdes helt fritt og ta de dyrene det vil uten noen følger for bestanden. Av det vi skal spise. Går ut fra at også hun spiser får-i-kål til middag noen ganger? Det blir det mindre av om ville dyr får gå fritt i saueflokken. Hun kan også oppleve på en slik spaser-tur at hun like gjerne kan finne en hjortekalv som Gaupa har tatt. Da kan hun nok kontakte vilt-nemda. Lykke til i friluften, men husk at det ikke er slik hun tror om alt. Kan se at her har selv hennes organisasjon en hel del å lære!
Ellinor Nerbø
