Publisert 29.4.2022
Illus.foto: Colourbox
Psykiatrisatsingen i Norge er ett av mange områder der alle er skjønt enige om at noe må gjøres, men lite eller ingenting blir gjort. Selvmordstallene er fortsatt skremmende høye og hjelpeapparatet har stadig lengre køer av norske barn & unge, kvinner og menn som sliter med psykiske problemer.
I kjølvannet av Ari Behns tragiske selvmord sto daværende statsminister Erna Solberg frem på TV med alvorlig mine og taleskriverne hennes saumfarte alle sine kilder for å finne frem de største og mest svulstige honnørordene: «Det skulle satses på forebygging og det skulle bli større åpenhet rundt selvmord» osv. Men hva skjedde? Lite eller ingenting. Bare det at det måtte et selvmord til før dette i det hele tatt ble viet oppmerksomhet fra landets øverste politiske ledelse, at en offentlig kjent person ble overmannet av sine egne demoner og i svart fortvilelse valgte å ta sitt eget liv, er symptomatisk på hvordan dette systemet fungerer, eller rettere sagt ikke fungerer. Noen må altså ofre seg og bli en martyr for saken, noen må rett og slett dø for å rette søkelyset mot et problem, enten det dreier seg om sikring av rasutsatte veistrekninger eller psykisk helse.
Generasjonspartiet ønsker å gjøre noe med dette. Vi foreslår å opprette lavterskeltilbud over hele landet, i offentlig regi. Noen steder finnes det allerede tilbud der folk kan komme og snakke om bl.a. psykiske problemer i uformelle omgivelser og det er vel og bra, men disse tilbudene er dessverre for lokale, for få og for lite allment kjent til at mange nok får muligheten til å benytte seg av dem.
Vårt forslag er at det opprettes en type caféer i byer og tettsteder over hele landet, som i tillegg til å fungere som en vanlig café og møteplass, også har et tilbud om at folk som sliter med større eller mindre psykiske problemer kan få snakke med fagpersonell, gjerne en psykiatrisk sykepleier e.l. over en kaffekopp. Et slikt tilbud vil være mye mer lett-tilgjengelig enn hvis du først må henvende deg til fastlegen din og deretter bli satt på venteliste hos en psykolog. I verste fall kan liv stå på spill om man ikke får hjelp i tide. Ofte er det til stor hjelp bare å klare å ta det skrittet å tørre å snakke med noen.
Dette vil kunne fungere som et lavterskel-førstelinjetilbud, hvor de som har behov for det også vil kunne henvises videre i hjelpeapparatet. En slik løsning bør være overkommelig å få til, ikke er det så voldsomt ressurskrevende heller, da eksisterende kaféer i stor grad kan benyttes.
Vi mener at en slik type løsning vil kunne ha en stor positiv effekt på den norske psykiske folkehelsa på sikt da det ikke er tvil om at psykiske helseproblemer er i vekst.
La oss få det til!
Hilsen Rune Nummedal
Generasjonspartiet Lillestrøm
