Publisert første gang i juni 2016
Oppdatert og revidert den 20.6.2018
Av Jan Hansen, ansvarlig redaktør
Illustrasjonsfoto. Colourbox
Flere av pressens egne representanter har over tid høynet røsten mot en innskrenket presse- og ytringsfrihet. Redaktører og medieeiere må fortsatt spisse ører og lytte til kritikken som framkommer, ikke minst ta den til seg. Norsk presse fortjener i mange tilfeller kraftig kritikk grunnet ren dobbeltmoral og en stygg ukultur, nemlig det politiske kameraderiet i visse redaksjonelle kretser. Det hevdes stadig at norsk presse holder den uavhengige journalistikken og ytringsfriheten i live, noe som fortsatt ikke er forenlig med fakta.
Norsk presse er ikke demokratisk. Den er heller ikke et godt vern for ytringsfriheten. Noe er galt når pressen fortsatt ikke evner å ta selvkritikk, og samtidig nekter å ta til seg legitim kritikk fra både publikum og pressens egne medlemmer. Den norske pressen synes å ha blitt stadig mer lik politiske partier, slike der partiledelsen bestemmer absolutt alt, og medlemmene skal bare betale sin kontingent – men ellers holde sin munn godt lukket. Sfm.no googlet etter oppslag der norsk presse har fått kritikk, og slettens ikke uten grunn. Kritikken mot norsk presse har pågått i mange år. Her er et knippe relevante saker.
Nettavisen 4.5.2007: Pressen bør ha mer respekt
ABC Nyheter 15.7.2015: Israel refser norsk presse
Aftenposten 30.3.2016: Skjelbred tok et knallhardt oppgjør med norsk presse
Det hersker ikke lenger tvil om at norsk presse også er blitt mer og mer kneblet av norske myndigheter og folkevalgte på tvers av flere partigrenser. At landets redaktører i det hele tatt godtar noe sånt er fullstendig på jordet. Pressefriheten, slik den engang var, er blitt kraftig innskrenket. I dag må en redaktør nærmest være dønn myndighetslojal og politisk ”korrekt”. Gir en redaktør derimot uttrykk for å foretrekke å være politisk nøytral, (kanskje også tverrpolitisk anlagt), så faller ikke det i god jord hos myndigheter og svært mange folkevalgte. Altså må man velge side. Er det demokratisk å tvinge noen til å velge side? Det er jo det samme ekstremister gjør, tvinger andre til “å ta et valg” eller å bli tatt livet av. Bare ekstreme elementer holder på slik.
I hundrevis av oppslag på sosiale medier som Facebook, har også mange norske menn og kvinner delt sine særdeles negative erfaringer med det norske barnevernet. Vi i sfm.no var blant de første i landet som ganske tidlig begynte å linke til nettsteder som framførte sterk men legitim kritikk av etaten. Det tålte ikke den norske “toneangivende” pressen – særlig på venstresiden. Å kritisere barnevernet i akkurat de kretser er tydeligvis en dødssynd. Men hvilken andre offentlige norske etater har fått lov til å holde på i årevis med reinspikka kriminalitet, uten å risikere hverken påtale eller straffeforfølgelse, noe derimot ansatte i andre offentlige etater har måttet godta etter å ha blitt tatt for lovbrudd.
Hvorfor beskytter hovedtyngden av norsk presse fortsatt barnevernet, en etat som bevisst har begått kriminalitet, i alle fall siden 1950 tallet, og fortsetter med det samme mer enn 60 år senere, og fortsatt uten at våre myndigheter og folkevalgte reagerer. Den slags galskap er også pressen pliktig til å opplyse om, ikke legge lokk på den. Barnevernet er blitt en gjennom kynisk milliardindustri. Kjøp og salg av barn metter mange munner i det norske samfunnet, og gir samtidig millionoverskudd til gribber som ikke kan ane hva empati er.
Loven er derimot særdeles klar: Menneskehandel er definert som grov kriminalitet også i Norge. Unntaket er altså statens salg av barn og salg av seksuelle tjenester som ellers er forbudt å kjøpe. Slike forskrudde forhold er også pressen forpliktet til å sette søkelys på. Vi glemmer heller aldri en uttalelse som falt fra en lokalredaktør i NRK en gang i tiden. “Dere i sfm.no er meget seriøse”, men det var før vi satte kraftig søkelys på barnevernets kriminalitet. Etter flere krasse utspill fra vår side – og med særdeles god grunn, så fikk vi en dag ikke lenger spise jordbær med den “systemtro” delen av norsk presse. Da ble det helt taust.
