Publisert 7.1.2019. Oppdatert.
Illus.foto: Colourbox
Vil KrFs fremtid bli hjemsøkt av en drepende nemesis, ved neste stortingsvalg.
De som husker tilbake til et bestemt landsmøte på Røros, året var 1972. Her ble Venstre delt i to partier. Venstre og Det nye folkepartiet,(senere Det liberale Folkepartiet). Striden den gang gjaldt EEC. Og det som en gang var landets eldste parti, opplevde en bitter indre strid.
Først i 1988 er Venstre igjen samlet til ett parti. Med muligens en betydelig erfaring rikere, hva en indre strid kan føre til. Historien om Lars Sponheim fra Hordaland. Er det vel ikke mange som husker i dag, men han lovet å gå på sine bein til Oslo, om han ble valt inn på tinget for Venstre, hvilket han faktisk gjorde. Han satt på tinget helt alene den perioden 1996 til 2010. Og han må få den største æren for at Venstre igjen ble samlet til ett parti.
Tiden får vise om det er dette «venstre marerittet» som venter KrF i årene som kommer. De har bedt om splid og det har de fått. Ropstad og Bollstads dolking i ryggen på sin partileder, kan vise seg å bli skjene svangert. Men det er et særtrekk ved dette lille partiet. De har den ikke ukjente egenskapen: «Å gjøre gode miner til slett spill.»
Vi som tilskuere må uvegerlig få det inntrykket at alt er bare fryd og gammen. Hvilke det neppe kan være. Duoen Rob – Bol, viser så alt for tydelig hvilke hensikter de jager. Makt – brynde av det gode gamle slaget, en dolk i ryggen på sin leder. Ja – hva var det Cæsar sa : «også du Brutus».
Lykke til begge to.
Per H. Midtgaard
