Publisert 16.1.2019
Foto: Wikipedia

Hva gjelder både tro og tvil, så har Norge som stat og kommuner en meget dyster fortid å se tilbake på. Ikke bare hva gjelder tro og tvil, men også rene henrettelser i troens navn. Dette ser det ut for at svært mange ikke vet, eller at man ikke er blitt fortalt, at slike historier er sanne, eller at noen av de som vet aller helst vil legge i «glemmeboken». Skammen er vel for stor til å bære, og av den grunn er det vel «best å gjemme» for å slippe unna at der ligger et ansvar der uansett.

Hva gjelder norsk tidligere barnevern, så ønsker man helst å ikke se hva som er galt og som kom galt avsted – også for over hundre år siden slik som de gjør det i dag. De er ikke født de som skulle vite hva skamfølelser er. De er så skyhøye på seg selv at noen få tyr til sin religion som skalkeskjul for de overgrep de bruker for å oppnå en medalje uten bakside, en bakside så sort som kull og uten skamfølelser bak. Jeg vet ikke hva som egentlig var eller er verst, enten man tvangssteriliserte vandrere/sigøynere eller at de gjør dette mot noen i dag ved å gjøre dette på våre sykehus like etter en eller annen fødsel?

Til motsetning så skriker vår nåværende statsminister om at vi nordmenn burde få flere barn? Hvem mente hun da skulle påta seg denne «jobben», «fiffen», mens andre fraras det man har? Men når man skal resignere seg frem på hvem som kan klare seg i en krisesituasjon, så vil jeg bare påpeke at også denne «fiffen» hadde fått like store problemer som en som har sin jobb i en kiosk, og hvor barnevernet hos denne hadde hatt det travlere enn hos denne «fiffen»? Da hjelper det ikke om fiffen både slår og misbruker barn, eller tar jeg så feil?

Jeg tror at dette hadde vert mer attraktivt å angripe kioskarbeideren, nettopp fordi at lønnen kunne være mye lavere og av den grunn ikke tjente nok til livets utgifter? Jeg tenker med gru på alle de som i sin tid ble tvunget til Svanviken, ett av Norges mest forhatte steder og de grusomheter som der foregikk, og som Norge som stat gremmer seg over å snakke om i ren skam eller er det kanskje ikke det? Man kan heller ikke mene at «dette går over av seg selv», da dette står svart på hvitt i våre historiedokumenter for all tid, all den tid ingen tvinger dette ut.

Men. Det finnes de som har gjemt sine dokumenter før sånt kan inntreffe, tenker på en dokumentforsvinning krevd av staten, og derved dokumentere hendelser om tidligere tiders overgrep som ble satt i system. Stat og kommuner kan ikke om de så gjerne ønsker det sterkt, nok fraskrive sine feil. Hvorfor ikke innrømme dette først som sist? Enkelte i dette har fått sine erstatninger i kroner og øre, men ettervirkningene i følelser som genererer et hat til stat og kommune, forsvinner nok ikke av penger man får?

En erstatning er en grei hjelp til etterhjelp i egenregi på mange måter, med den gir ikke offeret oppreisning nok. Såret forblir der det blir i hjerterota, og viskes ikke ut slik noen later til å tro. Skam er ikke et ord som forståsegpåere skjønner seg på, vet ikke hva det betyr! Det gjør heller ikke den sittende statsministeren som nå ser blind ut!! Kun taburetten hun sitter på betyr noe for henne og hennes lakkeier.

Ellinor Nerbø