Av Ole Texmo
Fotomontasje: sfm.no (Innfelt KI/Colourbox)
Publisert 20.2.2026
Medier som fortjent? To saker vi gjerne skulle styrt unna. Utviklingstrekk: nye teknologier – nye plattformer – nye problemer. Ikke bare bare om nyhetsjournalistikk. Skjermbruk og sosiale medier på retur? Eller definitivt kommet for å bli. Siste nytt. Vi som har levd en stund. Mediet er budskapet.
Får vi de mediene vi fortjener? Og får vi ditto de vinklingene og temaene vi selv som forbrukere vil ha? Samfunnsmagasinet stiller i denne serien vinter 2026 spørsmålene, men lover ingen entydige svar. Noen mediesaker kan vi ikke unngå selv om vi i utgangspunktet forsøker å styre unna så godt vi kan. Blant annet fordi vi har en klar profil mot kjendiseri og vidløftiggjøring.
To store saker dominerer mediabildet i det disse innledende linjene formuleres. Marius Borg Høiby, vår kommende dronnings særkullsbarn og assosiert medlem av kongefamilien, står tiltalt for omfattende sedelighetsforbrytelser. Saken går for Oslo tingrett og skal vare utover vinteren i 7 uker. Media feirer seg selv med stadige opplysninger om at dette er den mest omtalte rettssaken noensinne. Iallfall den mest besøkte med flest akkrediterte mediefolk. Som om dette faktum borger for seriøsitet. Som om kvalitet følger kvantitet.
Den andre saken er Epstein-filene som viser at også norske notabiliteter er involvert. Tidligere statsminister Torbjørn Jagland skal granskes av Økokrim for mulig korrupsjon. Fredsmeklerparet og superdiplomatene Mona Juul og Arvid Røed Larsen er siktet for grov korrupsjon og medvirkning. Momentet jeg eventuelt vil følge opp i forbindelse med Epstein-filene er innflytelseskulturen hvor politikere inngår i nettverk og det hele legitimeres av ikke bare politiske, men også mediale krefter.
Hvorfor er man så opprørt nå først? Er det fordi man konsekvent omtaler avdøde Jeremy Epstein som «seksualforbryteren», eventuelt «pedofil overgriper» i konteksten. Mediene overgår hverandre i fordømmelse av «dårlig dømmekraft». Eller er man oppriktig bekymret over at Oslo-avtalens store helter Terje Røed Larsen og Mona Juul, er så korrupte at media må trå til for å sette standarden. Pr 2025/26, flere tiår forsinket. Aktører som allerede den gang på tidlig 1990-tall hadde tvilsomme agendaer for sine prosjekter i Midt-Østen, sammen med elitesjiktet i Det Kgl Norske Arbeiderparti.
Vi har våre grunner til heller ikke her å stole fullt og helt på media, men skal ta oss bryet med å nyansere så godt vi makter. Media og mediabilder er mye mer enn dårlige nyheter. I mer enn en forstand, ikke minst digitaliseringens forbannelser og utfordringer som et utviklingstrekk vi har hatt noen tiår på å forstå betydningen av. Selv om vi i denne serien ikke kommer til å gå mer detaljert inn i alle nye plattformer og bruksområder, nevner vi strømmetjenester som et eksempler på en både mer mangfoldig men også samtidig mer kompleks situasjon som forbrukere kan styre. I det minste sitt eget forbruk, om enn ikke algoritmene som driver sitt eget spill. Som massekonsumenter blir vi lett halliker for klikkhoreriet når oppmerksomheten blir legitimert, registrert og summert opp.
I forhåndsintervjuet til denne serien <Referanse 1> er antydet endel av både temaer for serien og ikke minst hva vi mener med media og mangfold. Hvorfor akkurat denne overskriften? Vi kommer rikt tilbake til selve mangfoldsbegrepet. Bruk og misbruk av Kunstig Intelligens (KI) kommer allerede i del 2. Foran og ikke minst bak betalingsmuren. Fulgt opp av en del 3 om hvor pengene sitter og hvem som sitter på dem. Som forbrukere virker det som om vi har liten innflytelse, selv ikke gjennom politiske prosesser. Men det minste vi kan gjøre er å skaffe oss kunnskap om hvordan (del)systemene er organisert. Før vi lager våre konspirasjonsteorier, spøk og ironi til side.
Vi har på kjøreplanen en egen del om «BokNorge», om forlagsvirksomhet og lesevaner. Om eierskapsstrukturer som kan vise seg å være interessante i et større perspektiv. For ikke å nevne hvem som får utgitt bøker, og hvilke temaer og manus som går i refusjonsbøtta. Av plasshensyn styrer vi i hovedsak unna musikk og film, men nevner at ny teknologi har gjort det mulig for andre enn de erklært og autorisert profesjonelle å lage produkter til mer enn hjemmebruk. Markedet endrer seg hele tiden. Også synet på hva som er nyheter basert på kunnskap og informasjon. Nyhetsmedier bruker ofte private foto og filmsnutter som kilder, snutter tatt med private smarttelefoner som kan mediere deler av virkeligheten videre på sekundet.
Det dukker stadig opp nye podcaster med nye helter og heltinner som forblir eller forsvinner i mengden. Vi kan følge disse på våre smarttelefoner som vi har med oss hele tiden. Ulikt det gamle tv-apparatet som stod i godkroken på stua før i tida. Nå har vi medier og er selv mer og mindre frivillig formidlere av innhold. Vi er omvandrende medier for både det vi bevisst velger å være opptatt av. Og hva som ikke kan unngås. Ser det ut til. Ikke rart barn og unge som ikke har vokst opp uten mer enn en kanal og med dagsaviser til almen lesning og opplysning, leser dårligere.
Til denne artikkelserien har jeg samlet kilder, linker og oppslag fra nye og eldre klipparkiv. Som mediahund har jeg vært storkonsument av ikke bare nyheter men mange typer av oppslag, artikler i ulike sjangre. Fra siste måned, etter nyttår, når seriestart nærmer seg har jeg hatt en ide om at flest mulig referanser bør være tidsnære. For aktualiteten sin del. Nostalgien får ligge. Symptomatisk for en slik situasjon er at noen referanser «forsvinner i mengden». Under trykket av ulike oppslag og linker og ideer. Imidlertid har jeg registrert som nyheter medio januar 2026 at særlig yngre opplever seg forvirret av mengden av nyheter man skal orientere seg i. Av mangfoldet kanskje, av bredden? Eller av at det som presenteres som nyheter mangler substans og viktighet?
Skjermbruk og sosiale medier blant barn og unge skal visstnok være på retur, ifølge forskning på området. Skjønt endringene er marginale sammenlignet med utviklingen de siste årene. Medievaner får konsekvenser for helsen. Pr 18.02.2026 melder NRK om at hjernehelsen er under press. Med økt risiko for psykisk uhelse, depresjoner og søvnproblemer ved overdreven skjermbruk og sosiale medier. Akkurat det visste vi vel på forhånd, eller? I USA går en kvinne til sak mot Meta fordi hun har blitt avhengig av sosiale medier. Effekter som vanedannelse ved jevnlig dopaminutløsning på hjernehelsen skal uansett ikke undervurderes. Vi som har levd en stund vet forhåpentligvis bedre.
Ny teknologi og smarttelefoner som fungerer som datamaskiner og fotoapparater skaper problemer også i rettslige sammenhenger. I Høiby-saken er to journalister allerede vist bort fra retten etter å ha brutt mot fotoforbudet. Nettopp bruken av digitale foto og filmer kan illustrere hvordan også rettssaker og bevisbilder kompliseres. Den nye ungdomskulturen omfatter ikke bare rusbruk knyttet til sex, men også fotografering. At ruskulturen, legitimert av både høyre- og venstresiden i norsk politikk, nødvendigvis medfører noen grenseoverskridende handlinger og hendelser bør ikke overraske. Dette reflekterer media i liten grad over, symptomatisk nok. Eller gjør de på et vis som skjuler? Ved samtidig å tildekke og forhindre en selvkritikk ment for etisk bevisstgjøring? Mer reflektert og mangfoldig er ikke den omfattende dekningen av Marius-saken. Så langt.
Og for Epstein-filene som i stor grad er dokumentert gjennom omfattende digital postgang, kjent som eposter vi som har levd en stund var dels skeptiske til rundt årtusenskiftet. Men som etter hvert har eksplodert i utbredelse i massekommunikasjonens tidsalder og anses som effektiv og uunnværlig. Men samtidig avslørende og sporbar. Korrupsjons- og innflytelseskulturen må og bør interessere oss dessverre. Nettverksbygging som kamufleres gjennom informasjonsbyråer og deres forbindelser inn i politiske miljøer, trenger man ikke konspirasjonsteorier for å påpeke. Mediabildet er opplagt mangfoldig, men hvor mye kommer fram gjennom medienes selvfremstilling?
Har leseren hørt eller lest uttrykket «Mediet er budskapet». Vi må dessverre (?) vise til noen engelskspråklige uttrykk for å få fram poenget her. Marshall McLuhan var en amerikansk forsker som tidlig (faktisk for mer enn 60 år siden) så mye av galskapen i moderne medier <referanse 2>. Han formulerte et ordspill som med utgangspunkt i «the Medium is the Message», kunne omforenes og benyttes til tre andre varianter: «the medium is the mess age», «the medium is the mass age» og «the medium is the massage». Når vi trekker fram disse uttrykkene er det dels for å synliggjøre hvordan kritikken av medias destruktive sider ikke er helt ny, og at det går an å formulere deler av galskapen med slagord som treffer media med deres egne midler.
Vi forstår hva som blant annet menes med den første varianten når mediene selv lager mediasak av oppmerksomheten media selv er med å skape: Når media er budskapet. Som i dekningen av spektakulære rettssaker (Marius Borg Høiby) og Epstein-filene. Medias egne aktører intervjuer gjerne hverandre om hva de opplever; «Hva tenker du om det» og «Hva tror du som vår ekspertkommentar». Når vi etter planen skal se nærmere på bokbransjen i del 4 vil vi ikke usannsynlig også oppdage hvordan det ene mediet genererer det andre. Og det tredje og kanskje også et fjerde. At mye av litteraturen er ren massasje. For massene.
Samfunnsmagasinet har tidligere publisert flere serier med media som tema. Den første i 2015 <referanse 3> hadde vinkling mot offerjournalistikk. På godt og vondt. Med flere enkeltsaker og sakskomplekser som bakgrunn. Journalistikk har vært både eksplisitt og implisitt tematisert i senere serier. Et visst tempo hadde vi i 2022 samtidig som en offentlig oppnevnt kommisjon redet ut selveste Ytringsfriheten, med oppfølgende serie om Presse og Etikk <referanse 4 og 5>. Vi viser til disse i første omgang i det vi ikke trenger finne opp alt kruttet på nytt. Noen tematiseringer fra disse seriene blir ikke usannsynlig fulgt opp. Som en egen del 5 skal vi ha et gjensyn med presseetikken.
Vi har skrevet om SKUP før og skal se nærmere i del 6 på årets egennominasjoner og hva de representerer av mangfold, bredde og variasjon. For ikke å nevne etisk og annen metodisk bevissthet. Ytringsfrihet og meningsmangfold er arbeidstittelen på del 7: hvem slipper til i media? På hvilke premisser? Og hva er almenkringkasting egentlig? Hvilke kriterier gjelder for tildeling av konsesjon og hvor går utviklingen. Vi ser tendenser til flere satsinger på kjendiser i tilrettelagte sosiopatroller: 10 nye serier bare i vårsesongen meldes det. Vil folket virkelig ha dette? At media skaper stadig flere mediakjendiser som trenger oppmerksomhet gjennom profilering ser vi tydelig. Men hvor interessante er disse og hvor mye skal vi tåle av deres markedsføringsbehov?
Tendensen gjelder for mer enn underholdningsartister, dessverre også for journalister og politikere som må holde seg aktuelle. Bokutgivelser er en del av dette bildet. Pressen kaller seg selv «den fjerde statsmakt». Men hvor uavhengige er de og hvor selvstedige er de når alle offentlige etater har sine egne informasjonsavdelinger som lager og tilrettelegger nyhetene. Og kan bruke byråene som de vil med skattebetalernes penger. Til å beskytte makta, for å si det litt konspiratorisk.
Som nevnt i forhåndsintervjuet <referanse 1> har jeg planer om å fokusere på medias forbindelser til makt og innflytelsessjiktet i Rådgivnings- og informasjonsbransjen. Byråer som Geelmuyden og Kiese, Woldsdal og partnere, First House med flere. Disse er en del av mediabildet, men få eller ingen skriver om hvordan byråenes virksomhet kan tenkes å undergrave demokratiet når og hvis pengene styrer innflytelsen på politiske beslutningsprosesser. Byråene rekrutterer både fra media og politikk. Enkeltpersoner beveger seg fram og tilbake mellom rollene. Riktignok med noen måneders karantene mellom jobbene, men med muligheter for påvirkninger på f.eks. lovprosesser som går under radaren for demokratisk kontroll.
Pressens kildevern er vi heller ikke ferdige med, for hva skal den egentlig tjene om ikke systembeskyttelse. Til slutt i denne åpningsartikkelen, som overgang til neste del om KI (med mulig forlenget tematisering i kommende deler som en slags tråd): Hva menes med uttrykket «breddeparadokset». Som leseren har skjønt må han (eller hun, vi kommer aldri til å skrive hen, selv om det ble pålagt ved lov) vente en uke. Fra tidligere serier har vi presentert ideer som baserer seg på identifisering av motsetninger. Paradokser som er et litt finere ord. Ingen grunn til ikke å følge opp den trenden i et stadig mer komplekst samfunn med krefter som drar i motsatte retninger. Krefter som i verste fall undergraver demokratiet og medias roller med å holde det frie ord i hevd.
Ole Texmo
Referanser:
<1> Forhåndsintervju januar 2026 https://sfm.no/en-ny-serie-er-pa-gang-i-sfm-no/
<2> https://no.wikipedia.org/wiki/Marshall_McLuhan
<3> Serie om Media og ofrene 2015 https://sfm.no/gamle-siden/SERIER/MEDIA-OG-OFRENE/Index-Media-og-ofrene.htm
<4> Serie om Media og Ytringsfrihet 2022 https://sfm.no/serie-om-media-og-ytringsfrihet/
<5> Serie om Presse og etikk 2022 https://sfm.no/serie-i-10-deler-om-presse-og-etikk/
