Publisert 4.4.2025
Foto: iStock (Innfelt: AI Photoshop).
Kilder og beskyttelser. Sjanger og forbehold. Case 1. Psykisk helse og uhelse. Systembeskyttet samværshindring. Case 2. Bekymringer til misbruk: Alternativ til Vold. Barnevernets underbruk. Foreldreusikkerhet som industri. Plan B: Veiledning til besvær. Lavterskler og vekstnæringer.
Vi starter med case 1 og et referat fra et møte i SU (samarbeidsutvalget) kalt Samarbeidsmøte. En fin tittel på et ganske sikkert velment forsøk på å forebygge, eventuelt også rydde opp i kriser og konflikter. Vi tar i første omgang her ikke med hele bakgrunnen til vår hjemmelsmann, vår kilde til denne dels skjulte del av Velferdsnorge. Men nevner at det har vært endel mobbing og ugreie på skolen. Barnet til vår kilde, en barnefar med etterhvert allsidig erfaring fra «psykonomenes demokratur», er som forelder berørt av dette. Men også av mer omfattende strukturelle tildragelser.
I referatet fra SU heter det: «Sak 2: Psykisk helse og familiestøtte – nytt navn: Familiehjelpen. …. hjelper familier, foreldre og barn der det oppstår psykisk uhelse hos barn. De samarbeider med skoler, helsestasjoner, barnehager osv. (…) Familiehjelpen har invitert seg til SU fordi det er få fra Utfloden (fiktivt stedsnavn) som oppsøker tjenesten. De ønsker å høre hvordan man kan få flere foreldre på Utfloden, som har behov for veiledning og støtte kan få dette. (..)…. startet med ICDP-kurs i bhg for å veilede og støtte foreldre i barnas følelser, regulering og forståelse.»
Referatet er omfattet av elever helt ned i 1.klasse, altså 6-7-åringer som på denne måten blir belært at det er for få foreldre som søker veiledning. Hva skal disse små barna tro om foreldrene sine som trenger veiledning og for barnas egen del: om deres følelses-regulering? Gjennom hundretalls saker de siste 30 årene har jeg på nært hold sett mange familier hvor barna er så lei av psykonomer og deres mas at de etterhvert nekter å snakke med voksne. Slik tilfellet også ble for barnet til min kilde. Hvorfor det er «for få» som søker familiestøtte, kan ingen forskning begrunne eller forklare. Men tendensen til å postulere slike dogmer er ikke ny. Vi går derfor tilbake til et seminar vi har omtalt før, på et tidspunkt i 2008 hvor barnevernutdanningen, solid hjulpet av Mainstreammedia (MSM) og for sikkerhets skyld journalistutdanningen, uten motforestillinger fikk presentere sin ideologi.
«For få melder bekymring til barnevernet» het det i store påkostede kampanjer formidlet av NRK og andre riksmedier. I 2008 inviterte barnevern- og journalistutdanningene ved daværende HiOA (nå OsloMet) i fellesskap til seminar. På et tidspunkt hvor MSM opptrådte som mikrofonstativ og informasjonsavdeling for barnevernet som ønsket seg flere bekymringsmeldinger. Mitt møte med systemservile mediafolk og kildeukritiske akademikere ved Høyskolen (nå med status som Universitet) er beskrevet her <link 1>. Empirisk eller på annen måte vitenskapelig underlag for oppfatningen om at for få skoler, SFOer og barnhager meldte sine bekymringer, fantes ikke den gang og er heller ikke senere produsert på metodisk etterprøvbart vis.
At kampanjen har ført til flere meldinger er merkbart. I hvilken grad disse meldingene er kvalifiserte, dvs oppfyller lovvilkårene, forskes ikke på. Bekymringsmeldinger er en måte å rekruttere saker og skape inntrykk av store mørketall. Når jeg bruker ideologi i denne kontekst betyr det falsk bevissthet eller også uvitenskap. Lovvilkåret for å utløse melding inneholder krav til «utan ugrunnet opphald». Logisk nok hvis man virkelig mener at et barn lider av «alvorlig omsorgssvikt». Det skal være «grunn til å tro» at det ligger alvorlig omsorgssvikt bak det «bekymringsfulle». Få fagpersoner stiller spørsmål ved lavterskelpraksisen. Tragisk og demoraliserende. For alle parter.
Beskrivelsene i Case 1 er fra en relativt stor kommune i Oslofjordområdet. Å identifisere navn på kommune og aktører blant psykonomer kan være fristende når jeg vil beskrive hva denne såkalte familiehjelpen driver med og hvordan de jobber med de klientene de klarer å skaffe seg på tvilsomt vis. Vi tar turen noen mil gjennom hovedstaden til en annen stor kommune med rikt tilbud innenfor det som kalles lavterskel. Til case 2. Her heter det Forebyggende familietjeneste, forkortet til FFT. Disse anbefaler at foreldrene oppsøker og får hjelp fra flere instanser. Gjerne samtidig. Det synes viktig å gi foreldrene både felles samtaler og individuell oppfølging. Vi hører ellers om ressursmangel i mange yrker, om sykepleiemangel, underbemanning i skole og barnehage.
På psykonomsektoren kan man bruke enorme ressurser. Når og hvis barnevernet «kommer inn i bildet», følger det gjerne med noen av deres underbruk. Veiledningsprogrammer og instanser som har fete kontrakter med barnevernet. Eller hva skal man si til «PlanB» som tar 1100 kroner timen per terapeut og budsjetterer med 20 timer pr. klient pr. måned. 3 måneder av gangen. Periode på periode. År etter år som i vårt case 2. Å lese deres rapporter og tiltaksevalueringer er ikke morsomt, selvparodisk psykonomspråk til tross. Dette er kvinners verden, man opplever og man opplever. Hva man lærer forblir evig uklart. Men det er ikke det viktigste. Å holde i gang virksomheter som krever sosionominnsatser til å veilede motvillige foreldre, må jo koste. Det tar tid og koster penger.
Av taktiske grunner kan man bruke slike instanser som PlanB, Alternativ til Vold, FFT og Psykisk Helse til å stenge den andre forelderen ute av barnas liv. Slike instanser lar seg bruke, til å systembeskytte samværshindring. Fellesorganisasjonen (FO) som organiserer sosionomer og barnevernpedagoger, familieterapeuter mv, var tungt inne i Barnelovutvalget (NOU 2020:14) hvor man i forslaget til ny lovgivning vil fjerne legaldefinisjonen for samvær. En rett for forelderen men samtidig også for barna til å ha anstendig kontakt med forelderen barna ikke bor såkalt fast med.
I case 2 dukker ikke helt tilfeldig opp det som kalles «voldsproblematikk». Stiftelsen Alternativ til Vold (AtV) har med solide bevilgninger basert på udokumenterte påstander om store mørketall for vold, særlig vold i nære relasjoner, en moderne vekstnæring, etablert seg med kontorer over hele landet. AtV består stort sett av psykologer som gir seg ut for å kunne avdekke partnervold og tilby terapi. For å sysselsette flest mulig psykologer er terapien både individuell og «systemisk». I vårt case ble begge foreldrene henvist til AtV fra FFT. I bakgrunnen spøker det som ikke alltid helt logisk blir kalt foreldretvister og parkonflikter.
Den virkelige psykonomgalskapen er innledet og forsterkes i vårt case 2 med bekymringsmelding fra AtV. Terskelen for å sende meldinger er lav, meget lav. Mor har fortalt at far har knust en vase i frustrasjon. Eller var det en hylle? Far er frustrert blant annet fordi mor er den som bestemmer både når en krangel skal begynne. Og ikke minst når den skal slutte. Problemet med AtV er imidlertid at man har en grunnleggende ideologi som i sin parodiske enkelhet sier at når kvinner begår vold er det i selvforsvar mens når menn begår vold er det fordi de er menn. Denne stereotypien er ikke karikert fra min side, men framgår av boken «Meningen med volden» <Kilde: Bok + link 2>
Bekymringsmelding leder til undersøkelsessak hos barnevernet som i sin tur leder over i tiltak i regi av underbruket PlanB som i praksis kan støtte mor gjennom flere år i å vanskeliggjøre eller også nekte far samvær. Studier av dokumenter fra slike instanser er interessante da innholdet, i særlig grad det som står om «barnets reaksjoner i forbindelse med samvær», står i sterk kontrast til tilynsrapporter som beskriver «stor gjensynsglede» mellom far og barn, eller et barn som «løper i armene til far». Studerer man dokumenter fra ulike kilder om de samme begivenheter i det samme tidsrom, er det påfallende at flere psykonominstanser i sin iver etter å støtte mor, ikke ser at det de formidler ikke kan stemme når barnet viser andre holdninger enn det psykonomene forutsetter i sine resonnementer. Heller ikke sakkyndige psykologer for retten oppdager dette misforholdet.
Går det an å melde seg ut av dette rotteracet? Gjenstridige foreldre stemples som «ikke veiledbare», og får som de ber om når rapportene resirkuleres inn i familiesaker og sakkyndige psykologer leter og finner det de leter etter. «Evne til mentalisering» er en sikker vinner. Eller skal vi si taper for de som gjør den fatale feil å hevde at de foretrekker å stole på egne krefter og foreldreegenskaper. De som forblir i racet blir ikke nødvendigvis bedre foreldre. Melder man seg ut mangler man evne til mentalisering og skjønner verken sitt eget eller barnets beste. I psykonomenes demokratur.
Tilbake til case 1 og en bit av historien med beskrivelse av Psykisk Helse. Min kilde til denne fremstillingen er en far som har måttet kjempe vel mye for å få etablert en normal og forutsigbar kontakt med sitt barn. Han er nå i gang med runde nr 3 etter at moren på nytt har funnet påskudd til å hindre samvær, en vrangvilje som vedlikeholdes med hjelp av instanser som barnevern og Psykisk Helse som såkalt lavterskeltilbud. I forrige rettsrunde, for tre år siden, kontaktet faren i case 1 familievernkontor som forhandlingsarena og initierte mekling for å ha attest i bakhånd. Hvis han måtte gå til sak. Så kan man jo gjette seg til hvem som dukket opp sammen med moren.
En familieterapeut fra Psykisk Helse inviterte seg inn. Hun satt ikke rolig i bakgrunnen slik støttepersoner kan og bør gjøre når de er med en mor eller en far til et offentlig kontor. Man skulle tro det for meklingen var viktigst hva foreldrene mente. Men her var familieterapeuten i sitt rette element, uten å bli stoppet av familierådgiveren, hennes psykonomkollega. Hun føyste vekk faren og hans forslag til reetablering og opptrapping av samvær, forsiktig av hensyn til barnet som var under et voldsomt press. Fra moren og de psykonomene som var begynt å invadere hans liv.
Senere fikk faren tilgang til journaler som viste hvor offensivt Psykisk Helse var når det gjaldt å involvere barnet i morens kampanje mot far og samværsrett. Faren er min kilde og jeg må ta visse kildekritiske forbehold for graden av subjektive nederlagsopplevelser. Men journalene lyver ikke. Vi har summert opp en vanvittig mengde konsultasjoner hvor en kritisk leser kan og bør se det som psykonomene ikke evner: et barn som trekker seg mer og mer unna og ikke vil snakke med voksne.
Før møtet på familievernkontoret hadde jeg preppet faren. Det var da jeg etter møtet spurte hvordan det gikk han fortalte hvordan familieterapeuten totalt dominerte og føyste vekk farens synspunkter. Jeg har ved selvsyn studert mengder av journalnotater signert denne psykonomen fra Psykisk Helse, nå kalt Familiehjelpen. Framtredende er også hennes store iver etter konsultasjoner og henvendelser til ulike instanser, måten hun sliter ut barnet med stadige møter, kalt konsultasjoner.
Ikke rart denne gutten senere ikke vil snakke med terapeuter, logopeder og for den del velmenende voksne. Gutten er i ferd med å bli helt ødelagt. Samværet med faren er borte. Fra journalene til Psykisk Helse kan vi studere hvordan man konfererer med barnevern og andre fagpersoner når det kan times best å sende bekymringsmelding. Den historien er interessant i seg selv men vil i likhet med hvordan Psykisk Helse også forsøkte å påvirke BUP (Barne- og ungdomspsykiatriene) sprenge rammene for denne artikkelen som allerede er lang nok. Vi tar imidlertid med hvordan det ble diskutert fram og tilbake hvordan faren skulle nøytraliseres når intrigante fagpersoner diskuterer hvordan bekymringsmelding til barnevernet skal fasiliteres.
Henvendelsene, dokumentert i journalene går også til barnevernet som gir råd underveis før det smeller. I bunnen av denne tragiske saken ligger en mildest talt tvilsom overgrepspåstand ingen egentlig vil ha undersøkt på seriøst vis. Eller tror på. Morens private psykolog er i nær kontakt med Psykisk Helse, man diskuterer når melding skal sendes, og først etter at far har gått formelt til sak da ingen forebyggende remedier til rettssak nytter, kommer meldingen. Mer enn et halvt år etter at det som angivelig begrunner meldingen har skjedd. Gitt at det har skjedd noe som helst.
Denne artikkelen er delvis basert på tilgang jeg har til to samværssaker (foreldretvister). Med tilhørende sakskomplekser som er den mest presise betegnelsen, da det viser seg at svært mange instanser som egentlig ikke har med samvær å gjøre, spiller en uforholdsmessig stor rolle i barn og foreldres liv. Sakskompleksene jeg kaller case 1 og case 2 har jeg fulgt i nærmere 10 år (case 1), og i kun et par måneder (case 2). Med tilhørende oversiktliggjøring og systematisering av dokumenter. Begge har til felles at saksdokumentene i sum har en tendens til å bli påfallende voluminøse. Jeg mer enn antyder at dette skyldes innslaget av psykonomer samfunn og rett bør klare seg uten.
Teller man opp i rettens dokumentsamlinger, ser vi ofte 500 sider+ fordelt over noen år. Ikke sjelden over 1000 sider+ bestående av tiltaksplaner, evalueringer, notater og rapporter. Det meste av denne prosaen er overflødig og i verste fall direkte ødeleggende for saksopplysning og rettens avgjørelsesgrunnlag. Tilsynelatende oppfyller retten sitt ansvar for sakens opplysning, men viser ingen kritisk distanse til verken volum eller relevansen av innholdet. Ingen kontroll eller metodisk prøving. Eller sunn fornuft for den del. Psykonomene har invitert seg inn i retten og retten syns tydeligvis det er greit. Å utfordre denne galskapen har sin pris. De sakkyndige inviterte seg inn i sin tid, gjennom en NOU 1995:35 <Link 3: Psykologer uten grenser>. Dommerne var i utgangspunktet skeptisk til at utredningsutvalget bestod av bare sakkyndige, men ser i praksis ut til å ha godtatt deres roller og innflytelse. Tragisk nok for tilliten til dommere og rettsapparat.
Ole Texmo
Kilder: Foruten bok (se referanse nedenfor) og offentlige utredninger vist til i teksten, anonymiserte dokumenter fra konkret to sakskomplekser i form av journalutskrifter, rapporter, referater, tiltaksplaner, evalueringer, kontrakter, kommunikasjon mv. I tillegg har jeg fulgt en god del saker på nært hold i nærmere 30 år og sett veksten i de nye næringene.
<Link 1> Seminaret i 2008 omtalt her:
https://sfm.no/gamle-siden/SERIER/MEDIA-OG-OFRENE/Del-08-Media-og-ofrene.htm
<Link 2> https://sfm.no/gamle-siden/SERIER/MEDIA-OG-OFRENE/Del-02-Media-og-ofrene.htm
<Link 3> Psykologer uten grenser: https://sfm.no/serie-ansvar-forst-og-sist-4-av-10/
Bok: Per Isdal (2000): Meningen med volden, Kommuneforlaget, Oslo.
