Publisert 15.7.2022
Diverse fotos: (Sfm.no/Colourbox)
I forbindelse med Samfunnsmagasinets nye og pågående serie om «Media og ytringsfrihet», og hvor det gjenstår 5 deler, så har redaktør Jan Hansen foretatt et intervju med serieforfatteren Ole Texmo.
Jan Hansen (JH): Ved siden av å skrive artikler, har du drevet endel med familiesaker, som bakgrunn for å kunne skrive kritisk om lov og rett, og mer konkret bruk av sakkyndige. Hva tenker du, når du første gang møter en person som trenger hjelp. Og du i etterkant får lese en sakkyndig rapport som står i sterk kontrast til det vedkommende har fortalt deg?
Ole Texmo (OT): Jeg har hatt endel slike henvendelser og fulgt opp endel i snart 30 år. Og det fortsetter. Forhåpentligvis lærer jeg noe. Og forhåpentligvis kan jeg lære dem det gjelder, helst i forkant av møte med sakkyndige om å være tydelig på kildekritikk og hva som er relevante temaer i konkrete saker som prøves av rett og forvaltning. Min kritikk av sakkyndige er beleggbar så det rekker, både rettspolitisk og for mangel på metode og yrkesetikk. Når jeg først får høre en historie, kan jeg velge å tro på det de forteller, men samtidig gi uttrykk for at jeg er kritisk også til det folk sier. Uten at jeg mistror dem. Saker og ting kan fremstilles forskjellig, ikke alltid like objektivt, men trenger ikke være feil eller løgn i verste fall. De fleste av oss foretrekker å fremstå i et gunstig lys.
Har jeg pratet med en person og spurt f.eks. om hva sakkyndig spurte om, hvordan samtalen forløp, om det var strukturerte spørsmål eller mer åpent, er det ikke uten grunn. Det er også for å danne meg et inntrykk av den sakkyndiges arbeidsmåter og hvordan en person som kanskje aldri har samtalt med en psykolog før, svarer. Og mer og mindre frivillig fremstiller sin omsorgsrolle for barn, eller forholdet til ekspartner hvis det er en foreldretvist. Når en rapport gir et annet inntrykk enn det jeg har fått høre, kan det skyldes slagside fra sakkyndige. Men i andre enden av skalaen er det mulighet for at personen/klienten ikke har fortalt meg alt. Eller rett og slett ikke er helt bevisst på hva som er relevant og hva som er vesentlig å spørre om. Forståelig nok, utfra liten eller ingen erfaring med denne type settinger.
Den feilen mange gjør er å overvurdere sine evner som menneskekjennere. Psykologer i rollen som sakkyndige er noen sleipinger. De er ikke psykologer for ingenting. En del foreldre blir «lurt» til å gi informasjon som strengt tatt ikke er relevant. Og går i baret uten å være klar over det. Sakkyndige kan dermed ha sitt på det tørre, idet de gjengir uttalelser som fremstiller personer i et ugunstig lys, f.eks. slagsidepreget som selvopptatt endimensjonale, monomant uempatiske mv, mens de sentrale temaer som hvordan personen er i egenskap av forelder underkommuniseres. Han eller hun får ikke fortalt om seg og sitt barn og hvordan de har det sammen. Sakkyndige velger ofte fremstillingsgrep for å skjule sine holdninger. Derfor blir ofte rapportene sjokklesning for foreldre.
JH: Hvilket inntrykk har du av «de ensomme eksperter» som du skriver om i del 1?
OT: Jeg har jo sett disse i arbeid i lang tid og skrevet endel om sviktende fag, levert høringsuttalelser til diverse, nå senest i mai 2022 om innholdet i forskrift til barnesakkyndig kommisjon (BSK) som skal «kvalitetssikre» rapporter. Disse ekspertene er ikke opptatt av fag og metode, men av markedsandeler, status og lønn. Såpass kan jeg si. Hadde de vært opptatt av faglige spørsmål, hadde man produsert faglitteratur. Slik litteratur er tilnærmet fraværende til tross for store ord og selvforsikringer opp og i mente gjennom flere tiår. De ensomme ekspertene mangler i tillegg, eller kanskje det er mer korrekt å si i utgangspunkter, hva vi kan kalle folkeskikk. De buser inn i folks privatliv, holder ikke hva oppnevnelse og oppfordringer om «tillitsskapende og forutsigbart» formaner. Respekten for vanlige menneskers følelsesliv og verdier er fraværende.
JH: På hvilke måter er disse ekspertene «trusler mot rettssikkerheten»?
OT: Dette er en uttrykksmåte fra min side. Fordi man vanligvis forbinder «trusler» som noe utenfra, noe mer og mindre organisert terroraktig, f.eks. trakassering eller forfølgelse av rettsaktører. Sakkyndige er systembeskyttede, skjermet mot kritikk av rettens øvrige profesjonelle aktører som dommere og advokater. De undergraver verdier som likhet for loven, alminnelig redelighet og ikke minst forutsigbarhet for foreldre og barn. Dermed undergraver de også respekten for de verdiene som retten hevder å representere og garantere.
JH: Du skriver i del 2, «Er det farlig å bruke ord som sosialpornografi». Hva legger du i dette?
OT: Såvidt jeg husker handlet del 2 delvis om algoritmer. Min ide var å si at man bør være litt forsiktig med bruk av visse ord som algoritmene fanger opp, lagrer, distribuerer og tolker på sine måter. Ellers er min grunnholdning at folk får tenke sjøl. På slutten av artikkelen grunngir jeg mitt syn, med en aldri så liten brukerveiledning. Vær forsiktig med hvordan du googler.
JH: Hvem har lettest for å komme til orde i «ytringsfrihetsnorge»?
OT: Utfra inntrykket formidlet i de etablerte medienes prioriteringer, er det folk med titler og status. Jeg har etterspurt forskning på hvem som får publisert kronikker, men ikke fått svar. Før kunne en skolert lekmann få på trykk kronikker med sakprosainnhold. Redaktørene vurderte innholdet mer uavhengig av forfatternavn. Nå er det tilnærmet umulig. Redaktørstyrte medier sensurerer viktige ytringer hver dag fordi de har feil avsender. Kronikkene har også blitt mindre saksopplysende og mer personlige. Kjendiser som har opplevd noe fælt har klippekort. Snørr og tårer. Identifisering av myndighetsmisbruk og systemfeil underkommuniseres.
JH: Hvorfor er det slik tror du?
OT: Jeg er ikke synsk og kan ikke skue rett inn i sjela til redaktørene i Mainstreammedia (MSM), men jeg antar at det er lettere for mediene å selge sine fremstillinger når de målbæres og understøttes av mer og mindre kjente fagpersoner og deres autoritative uttalelser. I tillegg til medias egne profesjonelle synsere og kommentatorer.
JH: Hva legger du i uttrykkene «definisjonsmakt» og «krenkelseshegemoni»?
OT: Beklager hvis det ikke kom frem godt nok i konteksten hvor disse er brukt eller eksemplifisert. Definisjonsmakt er etter min oppfatning mer et produkt av posisjon enn av realkunnskap om det som defineres. Et mye brukt uttrykk hos de som ikke liker at ytringsfrihetshegemoniet blir utfordret, er «ekkokamre», forstått som gjenlyden av paranoide konspirasjonsteoretikere som selvsagt også tenderer til å være islamofobe og homofobe. Mer nyansert er ikke MSM i sitt syn på alternative ytrere. Her spiller kanskje også MSM s egen bruk av algoritmer inn i stereotypifiseringen.
MSM bruker, for ikke å si misbruker sin posisjon til å definere ekkokamre som gjeldende for alle andre enn dem selv. Når MSM gjentar sine dogmer eller aktivt søker ytringsposører som degger for dem, er det ingen som tar selvkritikk og kremter frem at «nå er vi våre egne ekkokamre». Posisjonen skaper definisjonsmakt. Uten at det gir særlig mening til begrepet. Kampen om definisjonsmakten opptar mange. Også retten til å kalle seg krenket eller diskriminert. «Krenkelseshegemoni» er et uttrykk som er mer kritisk til MSM og deres hegning om påståtte utsatte grupper og deres krav på beskyttelse mot mobben. Seksuelle minoriteter, som når man leser MSM ikke ser ut til å ha særlige vansker med å fremme sine syn på «et tredje juridisk kjønn» og lignende, etniske grupper som heller ikke har vondt for å komme til orde. Begge disse kategoriene får mye oppmerksomhet og pådrar seg en del irritasjon, hvorav noe er berettiget da de tar opp forholdsvis mye plass i medieoffentligheten hvor gjennomgangstonen er å dyrke offerrollen hos minoritetene. Ikke helt min stil som ma
Det er flere saklige grunner til å mene at Pride-bevegelse og homo-aktivister får for mye oppmerksomhet. Media har promotert deres livsstil og de har fått et hegemoni på å fremstille seg som diskriminerte. Hvor er de saklige grunnene til å mene at de fra naturens eller kulturens side skal være beskyttet mot kritikk? Homofile har aldri vært diskriminert fordi de ikke kan lage barn uten hjelp fra staten. Med dette tullet vedlikeholder MSM homofiles særstatus. Personlig skjønner jeg ikke helt poenget med offerrollen. Jeg har sett endel tåpelige tilløp i «mannsbevegelsen» hvor strategier med å ta fra kvinner og feminister offerrollen hausses opp. Be a Man!
JH: Kan du utdype litt mer hva du mener med sitatet fra del 4 hvor du gjengir: «Ytringsfrihet må bygges nedenfra, sa vestkantfrøkna. Ovenfra»
OT: Mer enn gjerne. Rettssynser og Førsteamanuensis ved Nordisk institutt for menneskerettigheter (NIM) Anine Kjærulf sa nylig at Ytringsfrihet er noe alle har like deler i og kan bruke som man vil, eneste begrensninger er om man «tør og gidder», hennes egne ord. Slik ser verden ut fra Oslo Vest, for en privilegert overklassepike med adresse i gangavstand til NRK og Det Juridiske Fakultet. Med klippekort i offentlige utredninger og MSM. Ikke så merkelig at det vokser fram populisme og akademikerforakt når visse ytrere får mer plass enn deres forstand og livserfaring tilsier.
JH: Hva mener du om «voksne som skyver barn foran seg»?
(Intervjuet fortsetter under vårt illustrasjonsfoto: Foto: Colourbox).
OT: Foreldre er ikke de eneste, men de som oftest blir påtalt. Mer og mindre berettiget. De jeg først og fremst er opptatt av er såkalte fagfolk og de som skal målbære påstått utsatte og sårbare barns interesser, ønsker og behov. Her er det endel sjarlataner forkledd som humanister. Som bruker barns påståtte meninger til å fremme egne agendaer. En slik agenda er hvordan Familievernkontorene skal få en fornyet status og posisjon i foreldretvister. Dette er tildels sammensatt familiepolitisk og lovutredningsmessig mer innviklet enn det jeg fremstiller i del 5.
Godt mulig jeg kommer mer inn på det spillet som foregår i «kulissene» senere i serien. En agenda er å svekke samværsretten ved å gi inntrykk av at barn vegrer seg av egen fri vilje. En annen er å outsource rettens selvstendige ansvar. Joda, jeg vil nok skrive mer om dette. Barns reaksjoner på skilsmisse og barnefordeling er viktig å ta høyde for. Men det er hinsidiges vett og forstand å fremstille det som om barn er så modne at de kan bestemme å ikke ville ha samvær. Jeg ser da bort fra de sakene som vi heldigvis ikke har for mange av, hvor det har forekommet vold og overgrep.
Psykologer opptrer ofte med sine egne omforente forestillinger av barns vilje, ønsker og behov ved å påprakke barn typer av forlegenhet og lojalitetskonflikter som blir mye verre enn de i utgangspunktet kan tenkes å være. Og som i hovedsak dreier seg om barns forhold til sine foreldre. At barn er så ivrige etter å delta i meklings- og rettsprosessene som det skapes inntrykk av gjennom Forandringsfabrikkens bidrag til lovutredningen (se del 5) har formodningen mot seg. Også at dommere som administrerer sakene vil synes det er greit å bli stendig konfrontert med barns luner og krav. Dette henger ikke på greip. At noen skyver barn foran seg for egne agendaer er derfor opplagt for de som har sett en del slike saker på nært hold. Forandringsfabrikken fremstår som et korrumpert foretak som minst av alt representerer barns interesser, men heller egne markedsbehov hvor de samtidig har tilpasset seg myndigheters behov for en viss type «barnefaglig legitimitet».
JH: Kunne vi vært Forandringsfabrikken foruten?
OT: Jeg vet ikke hvem som skapte uttrykket «det barnevernindustrielle kompleks», i min bevissthet har slike uttrykk eksistert før «steigan.no». At det er vokst fram industrier for foreldreusikkerhet og diverse tjenester som parasiterer på grunnleggende systemfeil som manglende respekt for biologisk foreldreskap er hevet over tvil. Forandringsfabrikken (FF) er et symptom på en ukultur og samfunnsform hvor politiske ideologier som ser på far og mor som utbyttbare elementer i rendyrket instrumentell forstand, gjerne går i kompaniskap med kapitalistisk motiverte kommersielle foretak som på sitt vis snylter på galskapen og forer myndigheter med ideologisk tilpasset «humanisme».
(Intervjuet fortsetter under vårt illustrasjonsbilde. Foto: Colourbox)
Sådan er kapitalismen og falskheten rikelig fordelt på tvers av de tilsynelatende politiske høyre og venstreskillene. Det offentlige er storforbuker av konsulenter og tjenester hvor man bestiller rapporter om diverse familierelatert. Om samvær under tilsyn f.eks, noe jeg kunne tenke meg å skrive om. Her har det vokst frem en aldri så liten industri av tjenesteytere. Domstolene er dårlig skolert i hvordan lov vilkårene skal forstås m h t gjennomførbarhet. Dette ser jeg på nært hold, omtrent daglig. Samværsforeldre er fortvilte. Dommerne toer sine hender, og tilsynsinstansene som vel burde være fornøyd med å ha fått sine næringer er likevel frustrerte slik ordningene raskt viser seg i praksis å fungere dårlig både innholdsmessig og mer trivielt mht logistikk. Her er det mange temaer etablerte medier kunne tatt fatt i hvis det hadde vært litt tak i dem. Med fare for at vi får servert mer sosialpornografi enn systemkritikk. Det er uansett mange fortvilte foreldre som til tross for rettslig vedtak om samvær, likevel ikke får treffe barna sine. Uten at retten bryr seg om å sikre at samværsretten er gjennomførbar. Før eller senere må også EMD i Strasbourg fange opp dette.
JH: Da forstår jeg deg slik at du ser fenomenet Forandringsfabrikken i et videre perspektiv. Vi er nå halvveis i serien om Media og Ytringsfrihet, og du finner sikkert plass til å integrere noen slike temaer og eksempler, kjenner jeg deg rett. Hva har du konkret på skrivebordet for de neste 5 delene?
OT: Arbeidstitlene er på plass allerede og del 6 vil etter planen (publisering i uke 33) dreie seg om Ytringsfrihetskommisjonen som lanserer sin NOU under Arendalsuka 15. august. Antar hele del 6 vil ta for seg innholdet i NOU en, samt noe om Medias reaksjoner. Vi har jo stilt noen spørsmål allerede, og kritisert mandatet for å være i overkant velvillig innstilt til mytene om at de etablerte «redaktørstyrte» mediene er garantister for etikk og kvalitet. Vi får se. Så har jeg allerede nevnt systemenes undergraving av samværsretten. En del har arbeidstittel «TV2 har satt samværssabotasje på dagsorden». Her vil vi få et gjensyn med en kjent om enn ikke helt kjær journalist Haakon Eliassen.
Ellers har jeg forberedt noen vinklinger på «Tilsyn og sanksjoner», om ytringsfrihetens og medievirksomhetenes yttergrenser. Også strafferettslig, mer konkret såkalt hatkriminelle ytringer. Presseetikk kan det ikke usannsynlig bli en egen serie om. Ett tema jeg har etterlyst i mange år er fokus på den femte statsmakt, eller hva man skal kalle dem, nemlig samfunnskontaktene og påvirkningsbransjen: Woldsdal og partnere, Geeluyden & Klyse, First House, Second Hand News og hva de nå kaller seg. Hvor mye makt og innflytelse har disse virksomhetene som rekrutterer sine medarbeidere fra politikk og media. Helt gratis jobber de heller ikke. Bjarne Håkon Hansen og hans kolleger tar raskt 4000 kroner timen. Hvem i offentlig og privat sektor har råd til å bruke slike tjenester som jo ser ut til å ha etablert seg solid. Hvis markedet har rett, noe som i verste fall stemmer, har bransjens oppdragsgivere igjen for å benytte påvirkerne overfor Storting, Regjering, og, med fare for å virke konspiratorisk, også de øvrige statsmaktene. Hvem vet?
Kjenner jeg meg selv rett, og det gjør jeg, av prinsipp som kjent, spøk tilside, skal jeg nok få vinklet ett tema om «pressens kildevern». Kanskje opp mot den servilitet norske medier viser overfor rettsapparatet. Hvorfor er norsk journalistikk så ukritisk til lov og rett? Hva er det de er så redde for? Like før ferien fikk vi en ny Åpenhetslov. Mulig jeg ser nærmere på den. Serien har alltid en viss innebygd dynamikk som prøver å fange opp det som skjer underveis. Derfor vil det sikkert dukke opp noe som kan endre på planene. Vi får se. Som del 10 har jeg et spennende prosjekt kalt Kildekritikk, kildekritikk og kildekritikk. Om metode i journalistikk, juss og historiefaget som er min bakgrunn. Antar dette er ambisiøst nok.
JH: Til slutt Ole, er det noe du vil spørre meg om som redaktør, fra ditt perspektiv som skribent for denne serien?
OT: Da er jeg selvsagt nysgjerrig på hva slags reaksjoner du har fått kanalisert så langt, muntlig og skriftlig. Om det er spesielle vinklinger eller synspunkter. Du har jo bedt meg utdype visse temaer og forklare enkelte ord, så jeg kan jo dels spørre om jeg bruker for mange lange og vanskelige ord.
JH: De reaksjonene jeg har registrert er positive. Artiklene oppfattes som interessante og opplysende. Hittil har det ikke kommet noen spesielle reaksjoner, iallfall ikke negative. Når det gjelder de lange ordene er det nok krevende iblant. Til tider kan fremstilling være ganske krevende, men det er jo det vi lærer av.
OT: Fint, da pøser jeg på med flere flerstavelses- og fremmedord, spøk tilside. Noen temaer, det jeg kaller diskurser eller tematiseringer omhandler sammensatte (komplekse) fenomener. Da er det en viss fare for at det kan bli krevende. Vårt samfunnssystem har mange rare innretninger. Helt til slutt Jan: Du har altså ikke fått reaksjoner på at jeg navngir enkelte personer og fremstiller dem kritisk. Hva er Samfunnsmagasinets policy her?
JH: La meg svare slik: Hvis en hvilken som helst yrkesperson eller bransje innen vare og tjenesteyting leverer produkter som ikke holder mål, som kundene har grunner til å ikke være fornøyde med eller godta uten videre, er det liten grunn til ikke å nevne hvem disse er og hvor de holder til. Vi kan kalle det forbrukerjournalistikk. Flere av de profesjonelle aktørene som navngis i seriedelene, er aktører forbrukere ikke frivillig kan beskytte seg mot. Særlig de «ensomme ekspertene» det er gode grunner til å advare mot. Både det som gjelder person og ikke minst saklig. Så lenge kritikken er godt underbygd burde det ikke være noe presseetisk i veien for å navngi. Du viser jo dessuten til hva de selv har sagt og uttrykt. Det kan derfor ikke være tale om brudd på PFUs regler om «samtidig imøtegåelse».
Link til serien om Media og Ytringsfrihet
Link til øvrige serier (Oversikt)